Om å kræsje litt og litt

Man kan styrte og knuse i tusen biter helt plutselig. Etter at man har presset seg og presset seg videre, selv etter at kroppen forsiktig har hvisket stopp. Men man har ikke stoppet og så har man styrtet og så har hele du blitt ødelagt på en gang.

Eller så kan man kræsje litt og litt. Man kan gå inn i desember med litt mindre kapasitet i hjernen enn vanlig og så kan man kjenne at for hver uke som går så mister man enda mer. Men det er desember og det går fint. Og man tenker på en gave her og en kake der og man gleder seg til selskap og lukten av jul og granbar i sokken og man holder nesetippen over vann og selv om man kjenner at man kanskje drukner snart, så får man fortsatt luft og så går det bra. Og så kanskje man sier til den man elsker at jeg er litt på kanten av hva jeg klarer nå og så stryker han på en og så slukkes forsiktig et lite senter i hjernen, sånn at kroppen kan bruke den kapasiteten som finnes på viktigere ting. Som å holde i gang en samtale eller huske at man må på butikken.

Og sånn gikk det. Dag etter dag. Uke etter uke. Selskaper og lyst til å være med og tradisjoner og bakst. Et senter etter et annet ble slukket i hjernen for å ha kapasitet nok til de sentrene kroppen prioriterte. De sentrene som kunne lukte julen og klemme familie og nyte granbar i sokken. Samtidig som jeg smurte meg frokost, for så å kaste den, for så å lete etter den igjen ganske lenge etterpå. Samtidig som jeg ikke visste om det var ferie eller hverdag. Samtidig som jeg hadde glemt hvordan helt vanlige ord skulle staves eller at Forfatterfrue eksisterte. Det er sant. Jeg hadde glemt at jeg hadde en blogg.

Derfor blir jeg aldri bloggdronning, dere. For innimellom, eller ganske ofte, må jeg prioritere å være menneske eller mamma eller kjæreste. Andre ganger kan jeg skrive noe om følelser og nyslått gress og snø på tungen hver dag, mange dager på rad. Og da klatrer jeg på listen og legger meg stabilt et sted jeg vil være. Men så glemmer hjernen min at jeg egentlig skriver, for jeg må huske lekser med et barn. Og da synker jeg igjen. Men det gjør ingenting, for av alt det viktige er de jeg bor med det aller viktigste.

Og så setter jeg stor pris på dere som er tålmodige og som venter og som leser når noe først kommer og som innimellom innlegg og pauser sier fine ting og som klemmer og som er der når jeg kommer tilbake. Og det fine når man bare kræsjer litt etter litt er at man aldri blir helt ødelagt, men man kan repareres litt etter litt. Og det er det jeg driver med nå. Jeg hviler hjernen. Hver dag. Jeg snakker lite. Jeg gjør lite. Jeg tenker lite og ser lite. Og lar hjernen få plastre seg selv sammen igjen. Og for hver uke som går tennes lyset i et av sentrene mine igjen og plutselig en dag skjønner jeg noe som en periode ble vanskeligere enn vanlig. Og selv om hjernen min aldri blir helt slik den var, så vet jeg at med hvile og dager som passer for nettopp meg, så fungerer den likevel så godt som den kan.

Godt nok til at skikkelig fine ting skjer i alle fall;) Stay tuned.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s