Om å bli mor

Det kjennes ikke ut som om det er så lenge siden, likevel er det det. Jeg stod i vinduet på Tønsberg sykehus, forsiktig gjemt bak lette gardiner som luktet vaskemiddel og glede. I et annet rom kan de ha luktet vaskemiddel og sorg eller vaskemiddel og noe usikkert, men hos meg luktet de vaskemiddel og glede. Og jeg husker at det snødde lett på utsiden. Store flak som lyste opp januarmørket der de falt sakte ned mot bakken som ventet. Og solen lå fortsatt under horisonten, men natt var blitt til grytidlig dag og bare sykepleierene og morgenfuglene og jeg var våkne.

I en kurv ved siden av meg lå hun. Hun var fortsatt ny. Og skjør. Men sterk. Jeg visste enda ikke hvor sterk, men jeg visste hun var sterk. Jeg hadde visst det lenge allerede.

Det kjennes ikke ut som om det er så lenge siden, likevel er det det. Pusten min dugget mot ruten der jeg stod i fjerde etasje, høyt over byen jeg var så glad i, og skuet utover dagen som sakte var i emning. En mann langt der nede, med stresskoffert og frakk og en viktig jobb, praiet en taxi og tre sykepleiere gikk fra jobb, med kaffe i hånden og kanskje et barn sovende hjemme. En katt lusket over helikopterplassen på andre siden av gaten og i huset ovenfor ble et lys slått på. Kanskje skulle noen lage matpakke eller vekke en hun elsket. En ung gutt syklet ned sykehusbakken, med frostrøyk rundt ansiktet og fremtiden foran seg. Og jeg stod i dette vinduet og jeg tenkte; så rart. 

Så rart at verden bare kan våkne og gå videre slik. Så rart at dagen bare kan fortsette som en helt vanlig dag, når den egentlig er alt annet enn det. Så rart at de kan våkne denne mandagen, disse menneskene der ute, tilsynelatende uvitende om at det skjedde i natt. Så rart at ikke verden står stille eller at solen lager himmelen vakrere enn vanlig. Så rart at ikke stjernen danser eller at mannen der nede vinker eller at fuglene står opp tidlig bare for oss. Så rart at disse menneskene kan bry seg om stresskofferter og kaffe og morgenritualer da det finnes noe så innmari mye viktigere å bry seg om i dag. Så rart. Verden er jo blitt et finere sted.

Vet de det ikke? At i dag er hun født. Thea, min tøffe Thea. I dag er hun født. Og jeg er blitt mor. Så rart.

741122_10151392013505539_1641916550_o
Vakreste. Gratulerer med 11 år på kloden. Du er fabelaktig. Jeg elsker deg.

 

1 thought on “Om å bli mor”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s