Om batterikapasitet

Det er mye som kan skje i et menneskes liv som endrer hele måten en ser på seg selv. Måten en ser på livet, på dagene som kommer, på hva en mestrer og på hva som med ett er blitt vanskeligere. Det kan være samlivsbrudd eller tapet av noen man elsker, det kan være økonomiske vanskeligheter, det kan være en utfordrende jobbsituasjon eller erting på skolen, det kan være psykisk sykdom eller fysisk sykdom. Eller tusen andre ting. Og kanskje er det fint at man på forhånd ikke vet hva man har i vente. Hadde jeg visst da jeg var barn hvilke utrolige reiser jeg skulle gjennom ville jeg nok ikke hatt pågangsmotet til å fortsette. Hadde jeg som barn visst hvor vondt det kan gjøre å ha vondt, hvor sterkt et savn kan sette seg i kroppen eller hvor skummelt det skumle klarer å bli, så ville det vært vanskelig å tørre. Men jeg hadde heller ikke fått erfare hvor deilig det deilige kan bli. Hva mestringsfølelse gjør med sjela eller hvor latterlig befriende det er å klare slikt folk sier ikke går. Jeg hadde ikke sett på livet med øyne som en gang var redd for å dø. Jeg hadde heller ikke fått dra på Jan Schwenckes foredrag på Kysthospitalet, mannen bak www.hodethalter.no, og lært hva som skjer når man tar det røde bort fra batteriet sitt.

Jan selv hadde slag i 2009. De andre i gruppen vår har også hatt enten slag eller blødning. Jeg har ikke hatt noen av delene. Men jeg har hatt en betennelse i hjernen. En som har infisert hele. Ikke et punkt her eller noen celler der. Men hele. Så hele hjernen er litt preget av hva som skjedde den høsten i 2011. Hele hjernen har fått noen skrubbsår og ingenting virker helt sånn det gjorde før. Og alt måtte læres en gang til. Hva man kan og ikke kan, hvilke skritt man klarer og hva som blir for lang. Hva er viktig og hva er det man ikke egentlig har kapasitet til lenger? Hva er vil-ting og hva er må-ting og hvor skal man lete for å finne balansen?

Om du har hatt hjerneslag eller encefalitt, om du har kjærlighetssorg eller angst eller kreft; innimellom går man gjennom perioder i livet der kapasiteten er begrenset. Heldigvis blir det bra igjen for det fleste. For noen blir tilstanden varig. Men uavhengig om det finnes håp om bedring eller ikke, så kan det være lurt å sortere litt.

Dette er bilder av menneskers kapasitet, dog i overført betydning. Bildet til venstre var slik jeg en gang var. Jeg fikk til mye. Jeg hadde mange baller i luften, jeg var engasjert og sosial og strakk meg langt for andre. Jeg hadde stadig fullt batteri og de gangene det ble tappet tok det kort tid å lade det opp igjen. Bildet til høyre er meg allerede dagen etter at betennelsen våknet i hjernen. Mesteparten var blitt borte. Over halvparten av alt jeg kunne var borte. Engasjementet og alle ballene i luften og ønsket om å gjøre noe mer, noe viktig. Og det kunne ikke lenger bare lades igjen. Seksti prosent får jeg ikke tilbake. De førti som er der krever dagesvis med hvile for å fungere når jeg trenger det. Og frem til nå har jeg brukt en del av det på å forsiktig bevege meg over til det røde. Jeg har stadig forsøkt. Og jeg har stadig feilet. Jeg har prøvd å være sosial eller henge med i svingene. Jeg har prøvd å jobbe og studere, passe unger og vaske hus. Jeg har prøvd. Men mine førti prosent har blitt brukt opp på slikt som ikke går. Og innimellom har sånt vært tungt å svelge.

Det hender ofte at hjernen blir trøtt og da glemmer jeg mer. Det er da jeg ikke vet om jeg kan ta ved eller forstår hvordan jeg skal handle i butikken. Det er da jeg gråter mest. Det er da jeg blir sint på de som ikke fortjener det fordi jeg blir sint på meg selv. Fordi jeg ikke forstår meg selv. Det er da jeg aldri ringer eller svarer på meldinger eller mail, for sammen med hjernen forsvinner også armene og bena og tankene. Det er da jeg skjever og slipper ting i gulvet og knuser det, uten å mene det. Det er da jeg kan vugge frem og tilbake uten å forstå hva noen sier og uten evne til å si noe tilbake. Men det blir bedre igjen, bare jeg venter. Bare jeg lar det gå over, uten inntrykk og lyder og rot og biler som kjører forbi eller middager som skal lages eller to mennesker som snakker samtidig. Bare jeg lar hjernen få hvil. Men så blir jeg frustrert, for før så kunne jeg det ene eller så klarte jeg det andre eller så mestret jeg ting jeg ikke mestrer nå.

Det er bare det, har jeg innsett med tiden, at det kan snus. At nå mestrer jeg slikt jeg ikke mestrer før. Livet tar og livet gir. Livet har gitt meg muligheten til å virkelig finne ut hva jeg trenger for å leve så godt som mulig i de rammene jeg har. Og de aller fleste får ikke den muligheten. De aller fleste får et liv der de strever etter å gjøre alt samfunnet vil de skal. Jeg blir tvunget til å gjøre motsatt. Jeg blir tvunget til å overse hva en bør og skal, men kjenne dypt inne i hjertet og sjelen og kroppen, hva er det jeg trenger for å fungere de timene barna er hjemme? Hva er det jeg trenger for å følge opp fritids og lekser og for å komme meg gjennom helger? Jeg trenger hvile. Jeg trenger færre sanseinntrykk. Jeg trenger færre krav. Jeg trenger å gjøre alt i mitt eget tempo og jeg trenger å synes det er greit at det tar lang tid.

Og vet du hva som har skjedd? Det rød feltet blir sakte, men sikkert, borte fra batteriet mitt. For etter åresvis med læring og erfaring, med prøving og feiling har jeg kommet dit at å bruke energi på det jeg ikke kan føles bortkastet. Mine førti prosent må brukes anderledes.

Og når man tar det røde bort, ser du hva man får?

 
Det blir lite, men det blir fullt. Og det har ikke den tunge, røde fortiden hengende over seg. Den har en blank fremtid med hvite ark og med muligheten til å disponere det som fortsatt finnes godt. Der kapasiteten brukes på det som er viktig. På å le med barna, følge opp skolen og ta vare på han man skal leve livet med. På å prøve å skrive en bok, for det er fortsatt en drøm. På kakao i vindukarmen og gamle filmer og å være sammen, men også alene. På å ligge på ryggen og lytte til musikk og puste med magen og la setninger og ord og formuleringer danse et sted på innsiden. Og man vet at de som er ekte forstår og de som ikke forstår ikke er ekte.

Tusen takk til Jan Schwencke for å ha funnet disse enkle, overførbare bildene til det som egentlig foregår i et hode med sår. Takk for at vi får bruke bildene til å selv formidle det som skjer. Og takk for at du bruker av dine førti prosent på å forklare slikt som dette til sånne som oss. Du er viktig.

Heia deg.
Og heia meg som har lært.
Heia oss.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s