Om å falle litt bakpå

Det er ikke så mye som skal til. Det kan være så lite som noe uplanlagt eller en formiddag uten de faste rutinene og så er jeg ute av det. Rett og slett. Og da kan jeg ønske alt jeg bare makter, men jeg vil likevel ikke klare å gjøre akkurat det jeg har lyst til. Jeg kan gråte og kjempe og prøve, men vite det er forgjeves. For uten de faste rutinene så henger ikke hjernen med og da tar det tid å komme tilbake til der jeg var. Som da planen var å bruke formiddagen på å skrive en tekst eller flere. Eller skrive en rapport eller svare på en melding eller ringe ei jeg liker. Men så har noe skjedd og så har man falt ut av rutinen og så går det ikke. Og man kan tenke at å ringe ikke burde være så vanskelig. Eller skrive en melding. Eller en tekst som er min og bare min. Men det er det, skjønner du. Og så tar det tid å finne frem igjen. Det tar kapasitet og energi og det er vanskelig. Men samtidig har jeg lært. For det har gått mange år nå og jeg har lært litt nytt i hvert av dem. Så det går bra, for nå vet jeg at det kommer tilbake. Jeg klarer å hente meg inn igjen. Jeg må bare slutte å prøve og så må jeg puste med magen og lytte på musikk og slappe av i sjela igjen. Jeg må si til hodet at det er greit å vente og at om litt så henter jeg meg inn igjen. Og sånn har det vært nå. Hodet har ikke vært klart. Så tekstene har ikke kommet. Og rapporten har ikke kommet. Og jeg har ikke ringt eller sendt melding eller forholdt meg til noe på utsiden. Tekstene har bodd på innsiden av meg, men kapasiteten takket nei til noe mer enn å gå sakte hjemme, rydde litt innimellom og smile til de som eier hjertet mitt, de som bor her. Det har vært en skummel mandag vi har feiret, det har vært den vakreste høsten og det har vært tidlig vinter. Det har vært de første flakene på tungen og snøhule og kakao inne og nye brukte skisko. Det har vært et ødelagt ungpikehjerte som aldri skulle elske igjen, men som med litt marsmellows innabords kanskje kunne prøve senere. Hvis hun fikk lyst. Det har vært et bestemorfang, en ryddig kjeller og en minsten som føler seg stor. Skrubbsårene har blødd litt og andre ting har krevd oppmerksomheten min. Og å gi mer enn litt oppmerksomhet av gangen, det kan jeg ikke lenger. Men det er greit. Det har vært fine ting. Og da får drømmen om å bli en fast skrivende blogger vente litt til. Kanskje evig. For i morgen skal jeg på Kysthospitalet igjen og siden sist har jeg bestått teorien. Og selvom jeg ikke alltid klarer alt, så klarer jeg innimellom helt latterlig mye. Og selvom ikke det er viktige ting, som jobb og møter og plansjer og slikt, så er det viktigviktige ting. Som å se noen som trenger det, kysse lenge eller å nå små mål. Sånt som den dagen man dør helt på ekte faktisk betyr noe.

Livet. Du er digg. Jeg elsker deg igjen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s