Det ingen sa

Ingen fortalte meg da jeg vokste opp at en barndom med litt røffe kanter er det de aller fleste har. Ingen fortalte meg at å finne seg selv oppi alt ville være så vanskelig. Ingen fortalte meg på forhånd at det ofte kunne bli trøblete å holde hodet over vann og at verden var skrudd sammen slik at når du først fikk fotfeste, så ble det ofte flom og glatt å stå igjen. Ingen sa at å elske var så latterlig skummelt. At å få barn var et stadig behov for å vite. Hvor er de? Hva gjør de? Gråter de? Trives de? Er det sånne som mobber eller blir de ertet litt selv? Tørr de å si det til meg? Ingen sa at man ble nødt å plukke hjertet sitt fra hverandre og gi det bort til menneskene i livet sitt.

Ingen fortalte meg at å finne en mann man elsker så inderlig mye som jeg elsker min betyr at man hver eneste dag håper man er god nok, selvom han alltid sier at man er det. At man stadig er redd for å miste, på enten den ene eller andre måten. At å elske, det er å være aller mest redd.

Ingen fortalte meg at om jeg skulle få barn, så ville jeg måtte ta hjertet ut av kroppen og rive av en liten bit og gi det til en liten fyr som ikke vet å gå ned fra ting på en normal måte. En liten del av meg ligger akkurat nå i hånden på en fyr med lang lugg. En som liker å klatre høyt og løpe fort og som synes det beste er å være ninja, selv da luggen gjør at han ikke ser så godt som han burde. Han bryr seg ikke særlig om at hjertet mitt ikke liker å være ninja uten syn. En annen del er med ei som turner på trening. Hun tar zaltoer høyt oppe i luften og hun smeller med dører og hun mener noe om mye, med liten respekt for hjertet hun har med seg på turen. Det hjertet som er redd for zaltoer og flikkflakker og annet som går fort og rundt og rundt eller høyt og som i alle fall ikke liker å smelle med dører eller alltid skulle mene så voldsomt. Men hun bærer nå rundt på det likevel. Ingen fortalte meg at å finne en mann man elsker så inderlig mye som jeg elsker min betyr at man hver eneste dag håper man er god nok, selvom han alltid sier at man er det. At man stadig er redd for å miste, på enten den ene eller andre måten. At å elske, det er å være aller mest redd. Ingen sa til meg at jeg skulle måtte være så redd hele tiden. Ingen fortalte meg at å være sterk betød å være svak ganske ofte og at å si nei innimellom er bedre enn å si ja. Ingen fortalte meg at å være god også betyr å sette grenser og å være streng og innimellom gjøre andre lei seg. Ingen fortalte meg da jeg var liten at å være voksen var omtrent det samme, bare med litt mer erfaring i å være slik. Ingen fortalte meg at de beste dagene ville være de som kom etter en storm, med uventet besøk fra noen man savner og muligheten til å sitte på gulvet med hver sin kaffe og snakke om sånt man ikke snakker om mens man sitter i sofaen på den ordentlige måten. Ingen sa at å gå til butikken selv eller å mestre middager eller samle venninner til ost og kjeks og vin og se på dem mens de ikke vet det ville bli de tingene som skulle varme hjertet mye mer enn å alltid ha god helse eller nok penger eller problemfrie år.

For han er som en myk junidag. Det er sant. Og samtidig som en lun og lang juleferie, med pelspledd og lange måltider og ribbelukt og en dompapp på utsiden.

Ingen fortale meg heller hvor latterlig deilig det er med skitne unger som fniser, som får lov til noe sjeldent, som å leke med mel eller boble med sugerøret eller spise godteri på en onsdag. Ingen fortalte meg hvor fint det ville føles når et stort barn ble lite igjen og la seg inntil og snakket om drømmer hun hadde og kjærlighetssorg og sa ting som Men du hadde jo helt rett og da ikke si jeg vet det tilbake, men huff, det var synd å høre. Ingen fortalte meg hvor berikende den uforbeholdne kjærligheten til små mennesker med null respekt for hjertet ditt kan være.Ingen fortalte meg at å elske til man gråter kanskje er den fineste måten å elske på, for det gjøres med hele kroppen og hele hjertet og hele sjelen. Og når man finner en mann man kan stå inntil og føle seg hjemme hos og så innse at man elsker så høyt at man gråter fordi å miste ville vært det verste, da er det egentlig fint. For han er som en myk junidag. Det er sant. Og samtidig som en lun og lang juleferie, med pelspledd og lange måltider og ribbelukt og en dompapp på utsiden. Tenk å møte en mann som er som de beste barndomsdrømmene. En som tar våren med seg inn på mørke novemberdager. En som fikk hjertet mitt i gave og som har lovet å passe godt på det for alltid. Han er trygg og når jeg ser i øynene hans, så ser jeg glassverandaen jeg har drømt om og et falmet bryllupsbilde og jeg kjenner følelsen av å faktisk bli elsket til evigheten. Men hadde noen fortalt meg at livet kom til å bli så turbulent og at fotfestet bare holdt seg litt av gangen og at man stadig skulle ha vondt og at hjertet ble delt opp i små biter og plassert rundt hos mennesker som slettes ikke tenker over at de har det med seg og at når man elsker aller høyest, da er man også redd og gråter, så vet jeg jammen ikke om jeg hadde turt.

Ingen fortalte meg at å være sterk betød å være svak ganske ofte og at å si nei innimellom er bedre enn å si ja. Ingen fortalte meg at å være god også betyr å sette grenser og å være streng og innimellom gjøre andre lei seg. Ingen fortalte meg da jeg var liten at å være voksen var omtrent det samme, bare med litt mer erfaring i å være slik.

Da hadde jeg kanskje svart nei takk når livet ble pakket inn i gråpapir og gitt meg i gave en gang for lenge siden. Dette er ikke for meg, kunne jeg svart. Jeg vil ikke vokse opp med rufsete kanter. Og  jeg vil ikke dele hjertet mitt i små biter og gi det til mennesker som klarer å miste sine egne sko i skogen. Jeg vil ikke elske til jeg gråter eller være redd hele tiden eller ha vondt eller stadig måtte lære nye ting om meg selv. Jeg vil ikke miste fotfestet hver gang jeg finner tilbake til det eller lære å puste med hodet under vann. Helt uvitende om hvor frekt deilig sånt egentlig er og hvor mye godt som kommer med et hjerte som tørr.

Jeg vet heldigvis ikke hva som venter heller. For av alt jeg ikke vil, så vil jeg aller minst si nei takk til det deiligste jeg vet.

Livet. Du er digg.

1896861_10152242341325539_1869248170_n
Selvutløser på Ringshaug, en deilig sommerdag i Tønsberg 2013.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s