Det har jeg ikke gjort før, sa Pippi…

… Så det klarer jeg helt sikkert!

I øret spilles Queen og Jason Mraz om hverandre. Den ene synger om å leve i øyeblikket og om å la alt man ikke kan gjøre noe med fare. De andre synger om å vær så snill ikke bli bremset nå, for kvelden er fin og de har det gøy. Og midt i mellom sitter jeg, i sofaen hjemme. Jeg har tatt bussen ned til byen og jeg har tatt store steg over egne grenser og hindringer, jeg har hentet med meg kjøkkenmaling fra Fargeriket og jeg har blitt svippet hjem igjen av han jeg elsker. Og så sitter jeg her nå og kjenner på favorittfølelsen min. Nemlig å gjøre noe når andre tenker at det ikke går. Klare noe når man egentlig ikke skal klare det. Ikke gi opp selv når alle ville forstått om man gjorde nettopp det. Og jeg kjenner på det jeg nå nettopp har gjort…

Femårsdagen min er passert. Og det har gått tre år siden legene sa aldri mer.
«Det klarer du aldri»,  sa de.
Men for under en måned siden fikk jeg prøve meg på noen tester likevel. På førerkortvurderingstester. Og jeg var god nok. Jeg klarte testene de ga meg. Ikke bare med nød og neppe, men bedre enn de fleste. Jeg, med hjernen jeg har fått høre at ikke virker som den skal, klarte disse testene bedre enn en del helt finfine, friske hjerner uten skrubbsår eller omveier.
«OK, kanskje du kan. Men innlæringen blir veldig vanskelig!», sa de. For under en måned siden.
På den tiden som har gått siden da har jeg lest. Og jeg har stilt spørsmål og gjort oppgaver og lest enda litt til. Jeg har streket under i boken og skrevet notater og tatt tester på nettet. Mange tester. Nesten hundre tester. Og jeg fikk følelsen av at jeg kanskje mestret dette. For den ene testen etter den andre, med unntak av fem stykker helt i begynnelsen av perioden, kom ut som grønne streker og bestått. Så jeg bestemte meg for å dra ned på trafikkstasjonen denne helt vanlige tirsdagen i oktober og gjøre noe så mange mente jeg aldri ville kunne klare. Jeg ville ta teoriprøven.

img_8573

«I morgen er det mandag. Og jeg skal på førekortvurdering på Kysthospitalet. Og kanskje, men bare kanskje, får jeg lov til å sette meg bak rattet igjen og kanskje kan jeg styre enda litt mer av livet mitt selv igjen og kanskje, men bare kanskje, går det ikke likevel og da blir det tungt. Men kanskje går det. Og det er verdt å prøve på.» Dette er fra Kanskje, men bare kanskje. Fra da jeg enda ikke visste hvor mye jeg kom til å få lov til fremover. Og det er så latterlig kort tid siden. Og tiden før det har vært så inderlig lang. Og så satt jeg her da, på trafikkstasjonen, med søknad om førerkort i systemet og helsekravene godkjent og med spenning i magen og sommerfugler i huden og med et ønske om å klare noe, for å klare vil være så prinsipielt  viktig for selvfølelsen min på så mange plan. Det vil handle om så mye mer enn å bare klare teoriprøven. Det vil gjøre vonde dager og lange netter og pågangsmot og skrubbsår verdt så mye mer. Det vil gjøre alle møtene med leger, alle innleggelsene og alle fremtidsutsiktene enklere. Det vil gjøre hele prosessen litt mindre urettferdig, for jeg har kjempet og mange ganger har jeg falt, men akkurat nå, akkurat i dag, kan jeg bli stående og om jeg blir det, så blir jeg stående som en kjempe. For å klare dette skulle vært så vanskelig. Nesten umulig, sa de. Og damen bak skranken vet det ikke, men denne dagen og møtet med henne og lukten i rommet og følelsen av datamusen mot hånden er med på å forme dette mennesket hun står foran. Denne jenta hun kan lese at er tjueåtte år og som begynte på førerkortet for et tiår siden. Men hun vet ingenting om hva som har skjedd i mellomtiden. Hun vet ikke at jeg egentlig bare er fem og at dette er som første skoledag for en som er liten, en som har livet foran seg og blanke ark og mange farger og som er veldig, veldig spent på hvordan det skal gå.

Fra den dagen livet ble nytt, en mandag i september 2011, har jeg flere ganger steppet opp og tråkket over hindringer som har vært vanskelige. Jeg har klart en del som få trodde jeg ville klare. Jeg har reist meg etter å ha snublet og jeg har børstet det vonde av knærne og så har jeg fortsatt. Men akkurat dette?

To ganger tidligere har jeg mestret noe som har gitt meg en sånn inderlig følelse av å være noe. Noe fint, noe som er bra og som er sterkt og som klarer. Den ene gangen var da jeg stod på scenen i aulaen på Greveskogen videregående skole, som tenåring, med datteren min på armen og vitnemålet mitt i hånden og tusen mennesker foran meg som trampeklappet Line, Line, Line. Den andre gangen var i dagligstuen på Eiken rehabilitering i Vest-Agder. Ingen av de som satt i rommet hadde noen gang sett meg stå før, enda mindre gå, og da jeg reiste meg opp og holdt meg fast i rullestolen og sakte, men sikkert, gikk de skrittene som trengtes, med støtte, for å komme meg frem til sofaen, til tross for vondt og tårer og en kropp som strittet i mot, holdt de pusten, disse menneskene, for så å juble og gråte og klemme når jeg til slutt satt meg ned atten meter senere. Det var store og skjellsettende opplevelser. Opplevelser som for andre er en del av det å tusle gjennom livet, men som for meg er bevis på hardt arbeid og på styrke. Opplevelser som i dag.

Selve prøven gikk greit og spørsmålene hadde jeg vært borti tidligere og sommerfuglene i huden klappet forsiktig på meg da de kjente at skuldrene ble anspent og hjertet banket fort. Shhh, hvisket de. Du kan dette. Så svarte jeg. På alle førtifem. Og da resultatet stod på skjermen foran meg gråt jeg. Førtifem spørsmål. Jeg måtte klare minimum trettiåtte for å stå. Mer enn syv feil ga stryk. Og strykprosenten var på 70%.

Skjermen lyste mot meg. Og jeg tørket tårene. Og sommerfuglene mine klappet og klemte hverandre og hjertet dultet borti sjela og hvisket Se. Hva sa jeg? og sjela blunket lurt tilbake og jeg, jeg reiste meg og jeg følte meg stor og fin og glad. De sa jeg ikke kunne. Men jeg kan. Med et enkelt ord og noen tall jeg alltid vil ta med meg, fikk jeg vite det; Bestått. 97%.

Heia meg.img_8595

 

4 thoughts on “Det har jeg ikke gjort før, sa Pippi…”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s