Om det som er sant

Vi hadde om livsstyrketrening på Kysthospitalet nå forrige gang. Vi satt der en gruppe på seks vidt forskjellige mennesker, alle med skader i hjernen som lignet på hverandre. Men vi var i forskjellige livssituasjoner og på vidt forskjellige steder i prosessen vår tilbake til livet. For noen hadde det gått et tiår siden skadet oppstod, for andre var det fortsatt relativt nylig. Og for meg er det et sted midt i mellom. Denne måneden her har det gått nøyaktig fem år. 

For jeg ville si noe fint, men jeg ville enda mer si noe sant.

Fem lange, fine, surrealistiske og fabelaktige år siden livet ble snudd på hodet og ingenting igjen ble som det var. Fem år som har vært innom hele spekteret av følelser, av nederlag og mestringer, to skritt frem og ett tilbake. Fem år med gledestårer og vonde tårer og modige og ikke modige tårer, fem år med usikkerhet og trygghet, med vilje av stål og med dager bak putene i sofaen. Men de av dere som har fulgt meg på reisen vet at det startet med pågangsmot. Det startet med glede og med håp og drømmer om bedring. Det startet med positivitet og regnbuer og nøtter og stakittgjerder og bomull ut av ørene. Dere som har fulgt meg fra starten vet at jeg har vært positiv. Og at jeg har kjempet. Og at jeg har spydd ut livsvisdom og klisjeer og virkelig, fra dypet av hjertet, ment at jeg har vært den heldigste på kloden som fikk oppleve å ha døden i ryggen og kjærligheten på innerlomma. Og jeg har ment det. Hvert eneste ord. Jeg har elsket turene på butikken og jeg har stadig forelsket meg i en eller annen bjørk med lysegrønne knopper og løfter om en vår i frihet. Jeg trives godt i nye småsko på tørr asfalt og det er få ting som slår å ligge naken i en seng, tyllet inn i hvite, nyvaskede laken tørket på en snor i hagen. Grønnsåpe og gjennomsiktige gardiner og kopper med skår i har faktisk gitt meg sommerfugler i magen. Jeg har møtt mitt livs store kjærlighet og jeg har lært mer om meg selv på fem år enn de første tjuetre til sammen. Jeg elsker lappeteppetepper og høstkvelder med duftlys fra Åhlens og jeg liker å ligge på gulvet og puste med magen og la musikken treffe meg et sted på innsiden, innimellom følelser og noe fornuften prøver å hviske meg. Og alt dette har vært sant. Og alt dette er fortsatt sant. Men. Det finnes et men.

De siste månedene, kanskje det siste trekvart året, har det vært litt annerledes. Og kanskje er det fordi forventningene til meg selv er nye i et hus med nye mennesker å være god for. Kanskje er det fordi jeg nå er to, jeg er meg og jeg er han som alltid er der og som tillater meg å kjenne litt etter. Eller kanskje er det bare fordi det er helt naturlig. At det er viktig og riktig og noe man ikke kommer unna. For når idrettspedagogen og sykepleieren og fysioterapeuten og ergoterapeuten og nevropsykologen satt rundt bordet i grupperommet og ville høre hva vi hadde kommet frem til i refleksjonsoppgaven vi hadde fått, den der vi skulle finne de positive strategiene i livet for å holde oss flytende dagene båten kantret, så visste jeg ikke hva jeg skulle si. For jeg ville si noe fint, men jeg ville enda mer si noe sant. Og de så på meg og gruppen så på meg og de andre hadde svart så fint om hva som gjorde dagene bedre. Og for et år siden ville jeg fortalt om vegg-til-vegg tepper og Melissa Horn og ristede brødskiver med honning. Jeg ville fortalt om de små tingene og nyforelskelsen i livet og evnen til å puste med magen. Men i det siste har det ikke vært sant. Og da det ble min tur ble jeg stille. Og et sted inne i meg rumlet noe litt vondt. Noe uventet og viktig. Og alle så på meg og jeg pustet dypt en gang. Og mens leppen min dirret og gråten samlet seg et sted i magen hvisket jeg; Jeg synes faktisk at det er litt vanskelig.

Og så satt jeg ord på noe som hadde ulmet.

Jeg synes det er vanskelig at jeg har blitt sånn, for jeg liker ikke den jeg er. Jeg liker ikke de begrensningene kroppen min har satt for meg. Jeg liker ikke at jeg trenger hjelp eller ikke kan bestemme over jobb eller hverdag eller penger selv. En tåre rant ned. Jeg tørket den bort, men en ny rant like etterpå. Jeg liker ikke at jeg ikke kan dra i selskap hvis jeg er sliten eller at jeg mister ting i gulvet. Jeg liker ikke å ikke kunne handle på dårlige dager eller ikke kunne svare han som er fin. Jeg liker ikke at jeg blir så inderlig sint på de som elsker meg fordi støtten deres gjør meg svakere. Jeg liker ikke at jeg ikke kan være den meg jeg en gang likte så godt. Jeg liker ikke at jeg glemmer ting jeg ønsker å huske eller at strategier ikke virker som de bør. Jeg prøvde å tørke bort tårene, men de kom raskere enn jeg klarte å ta de bort. Jeg liker ikke den delen som overlevde. Jeg savner den biten som døde. Jeg savner den Line som fantes før og som jeg forteller verden om, men som ikke er her. Det er som om noen jeg elsker har glidd mellom fingrene mine og druknet rett foran meg, mens jeg står hjelpesløs på sidelinjen uten evne eller mulighet til å gjøre noe. Og jeg synes det er vanskelig. Og jeg tror ikke det er så rart.

Jeg stanset litt og så rundt meg. Jeg ville ikke gråte, men jeg gråt. Noen av de andre gråt også.

Jeg tror det er viktig at jeg får lov til å si det høyt og at jeg akkurat nå ikke trenger en happy-go-lucky strategi for å komme gjennom dagen som takknemlig og ydmyk og latterlig glad. Jeg svelget unna det som var på vei til å spise opp ordene mine. Jeg tror det er viktig at jeg akkurat nå får lov til å erkjenne at den jeg som sitter her nå, med følelsene på utsiden av kroppen, snørrete og grinete og fæl, ikke er den jeg ønsker å være. Jeg tror det er viktig at jeg kan anerkjenne den sorgen det tross alt er å et sted på veien miste seg selv totalt og med tiden bygge seg sammen igjen. Men da som om ny og full av arr. For hvis ikke jeg får det, hvis ikke jeg får ryddet i disse følelsene, på en helt sunn og normal måte som jeg tross alt tror dette er, hvordan skal jeg ellers bak alt sammen se Line som finnes nå? Det ble vanskelig å snakke rent, men innen nå klarte jeg ikke lenger å stanse meg selv. Jeg trengte dette. Jeg trengte å si høyt at ikke alt er så flott, selvom det er deilig å ha overlevd. Jeg er ikke deprimert. Jeg har ikke gravd et hull jeg har lagt meg ned i. Jeg har ikke trukket for gardinene og sluttet å ta telefonen når noen som bryr seg ringer. Jeg er bare lei meg. Og kanskje er det mange som starter prosessen med å være trist, men som fem år etterpå tenker at «nå går det greit». Jeg startet prosessen med å være et unaturlig lykketroll høy på kjærligheten til livet og at dette skulle komme, det visste vi jo. Jeg bruker håndbaken til å tørke bort tårene som renner og renner. De kommer kontrollert og stille, men jeg klarer ikke stanse dem. Og det kom nå. Og det er ikke farlig. Det er bare følelser. Et blaff av lykke og et blaff av sorg og vi har alle sammen og akkurat nå føler jeg tristhet og å dytte det bak gledesstrategier og visdomsord på speilet er ikke det jeg trenger nå. Jeg trenger å få være trist.

Og så går det over.

Og med det var det gjort. Jeg fikk papir fra en som satt ved siden av meg. Rommet var stille og jeg snufset. Jeg følte meg dum som ikke klarte å spre den lykken jeg hadde planlagt, men samtidig kjente jeg at jeg er i denne prosessen på Kysta for meg og bare for meg. Ikke for å støtte noen andre gjennom det samme, men for å finne min egen plass i den nye meg – fem år etterpå. Jeg tørket nesen og kinnene og lot blikket hvile på bordplaten før jeg så opp på de andre igjen. Noen så på veggen, noen så på noen andre, noen gråt og noen så rett på meg. Og jeg følte meg mindre trist. For det var det det handlet om. Å anerkjenne at det ikke er så lett, men at det er helt greit. Det er bare følelser. Og følelser er ikke farlig. Det er fint. Og jeg trakk pusten en gang. Og jeg følte meg bedre. Mye bedre. Det handlet ikke om at jeg ikke evner å tenke positivt. Det handlet bare om at det ikke alltid er nødvendig.

Nå, under en uke senere, får jeg plutselig kjøre bil igjen. Og jeg kjenner på det gode igjen. Ikke hele tiden, men langt mer enn jeg kjenner på det vonde. Og det er sånn det er for alle, hele tiden. Innimellom er livet litt mer kantete enn ellers og å synes det er trist er greit. Det handler om å henge med i vindkastene. Innimellom er det stille bris og man kan kjenne at man har lyst til å danse litt mer enn man vil gå. Andre ganger er det storm i kastene og livet kan bli tøft å takle. For alle. For meg og for deg. Men jeg har fått skriveplassen min og hører på musikken min og ligger på myke tepper med for store skjorter igjen. Ofte fokuserer jeg på det jeg liker og det jeg kan godt. På hytteturer og å danse rundt og rundt i høstløvet. På at jeg trives. For innimellom glade følelser og triste følelser og noe skummelt og der jeg er modig, så er jeg alt i alt tilfreds.

For det var det det handlet om. Å anerkjenne at det ikke er så lett, men at det er helt greit. Det er bare følelser. Og følelser er ikke farlig. Det er fint. Og jeg trakk pusten en gang. Og jeg følte meg bedre. Mye bedre. Det handlet ikke om at jeg ikke evner å tenke positivt. Det handlet bare om at det ikke alltid er nødvendig.

Jeg føler meg trygg og elsket og respektert og jeg kan puste med magen og jeg har hodet over vann. Men innimellom, innimellom er det ikke sånn. Ikke for meg og ikke for deg og ikke for noen. Og jeg har sagt høyt foran en hel del mennesker at jeg savner en bit av meg selv og for første gang prøver jeg å ikke snu det til noe annet enn akkurat det det er. Nemlig sorgen etter et menneske man en gang kjente, men som ikke finnes lenger. Og det? Det gjør jo ingenting. Det er bare sånn det er. Og så går det over. Som all annen sorg i livet, blir den lettere å bære med tiden. Og den definerer meg ikke. Og den skaper meg ikke. Den bare er der, som noe jeg akkurat nå har med meg på ryggen, men som jeg senere skal legge i en sekk i gangen. Langt nok vekk til at det ikke får forstyrre oss i hverdagen, men nærme nok til å ikke glemme det som en gang var. Og så får vi la følelser være følelser og ikke selve livet. For livet er en blanding av dem alle.

 

1 thought on “Om det som er sant”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s