Innimellom dårligere dager og følelsen av å være dum

– Jeg er veldig sliten nå, sa jeg.
– Dette er vanskelig, sa han. For alle.

Jeg satt foran dataen. Terapeuten, som er ekspert på sånt som dette og på sånne som meg, satt ved siden av. Nesten alle testene var gjennomført, men synet begynte å bli slørete og hendene mine skalv. Jeg var blitt nummen i kroppen og hodet begynte å verke.

De årene her har vært så mye. Jeg gjør så godt jeg kan ofte, men jeg klarer likevel ikke helt å forklare dere hvordan denne reisen har utartet seg. Noen av dere har sett meg gjennom det hele, men selv ikke til dere klarer jeg å forklare hvilket spekter av følelser som spiller ball på innsiden av sjelen min til enhver tid. Det er dager da lykken er mange og sommerfuglene brer seg på innsiden fordi noen ler eller ei jeg savner ringer eller fordi vinden stryker meg oppmerksomt på kinnet og livet er fint. Det er dager jeg mestrer og tåler og klarer å komme meg gjennom uten at det gjør så vondt. Det er alt det jeg prøver å kjenne på når natten er lang og dagen litt mørk, som nyklippet gress og en nabo som vinker og musikk som treffer det myke i hjertet. Det er dager da jeg ligger lenge på gulvet og puster med magen og lar nå være nå og ikke noe mer. Det er gamle møbler og nye venner og unger man elsker og årets første snøflak på tungen. Men det er andre dager også. Dager da jeg mister det jeg holder i hendene, så det knuser på føttene mine og søler kaffe på teppet. Det er dager da jeg ikke husker hvorfor jeg er på butikken eller vet hva jeg gjorde for bare litt siden. Det er dager da jeg ikke skjønner enkle ord og setninger eller vet hvordan jeg skal svare på spørsmål. Det er dager da jeg er trist og liten og har et hjerte som blør og kjenner saltsmaken på leppa og sårheten på kinnet. Det er da jeg stamper i øyeblikk som er vonde og som jeg ikke kommer ut av, for jeg kan ikke dra noe sted og jeg klarer ikke å si høyt hva som er litt tungt og hjernen virker ikke helt som den bør.

Det har vært en berg- og dalbane i forventninger og skuffelser og håp og drømmer. Den største kritikeren bor i meg selv og de høyeste forventningene er det jeg som lager. Men det er vanskelig å så inderlig ville, men likevel ikke klare. Helt vanlige ting, ting som de andre klarer. Som dere klarer. Dere som ikke har fått skadet hjernen i en sykdom som egentlig kunne vart i en uke, men som nå skal vare for alltid. Ting som å jobbe. Ting som å være pålitelig. Ting som å kjøre ungene på trening selv.

– Jeg er veldig sliten nå, sa jeg.
– Dette er vanskelig, sa han. For alle.

Jeg satt foran dataen. Terapeuten, som er ekspert på sånt som dette og på sånne som meg, satt ved siden av. Nesten alle testene var gjennomført, men synet begynte å bli slørete og hendene mine skalv. Jeg var blitt nummen i kroppen og hodet begynte å verke.

– Men du klarer deg bedre enn de fleste, sa han.

Og med det, dere, kan jeg få æren av å fortelle at hjertet hopper høyt og magen kribler deilig. For innimellom dårligere dager og følelsen av å være dum har jeg mestret noe vanskelig. Noe selv friske hjerner synes er vanskelig og som jeg klarte bedre enn mange av de friskeste friske.

For tre år siden sa legene at jeg ikke ville kunne bli bedre igjen. Nevrologen skrev i et brev at det var grunnlag for å si at min encefalitt «har gitt henne varig sequele, og at tidsperioden for en eventuell bedring nå er forbi.» De sa at jeg ikke ville kunne kjøre bil igjen. At slik jeg var, slik ville jeg fortsette å være. At jeg hadde nådd potensialet mitt og at jeg da, for tre år siden, måtte lande i et liv som var nytt. At jeg måtte godta begrensingene mine og at å kjempe for noe mer ville koste mer enn det ville gi. At noe mer ikke var for meg lenger.

I dag beviste jeg dem feil. Og med et resultat bedre enn gjennomsnittet, inkludert helt finfine hjerner, og en data som konkluderte med at jeg er en  «very low risk» i trafikkbildet fikk jeg grønt lys. Og snart vil jeg kunne kjøre ungene mine på trening selv. Og det endrer ikke det faktum at dette skal være med meg for alltid og at noen dager er tyngre enn andre. Jeg vil fortsatt kunne glemme hva jeg gjør på butikken eller miste noe jeg er glad i på gulvet. Jeg vil søle kaffe og gråte og skjelve og jeg skal fortsatt til behandling hver torsdag klokken 11. Men jeg skal også fortsatt kjempe. For det jeg ønsker og tror på og drømmer om. Og innimellom vil jeg ikke greie det, men det er sånn det er. Og da vil det være tungt, men så må det gå over. Og innimellom, sånn som i dag, så greier jeg det likevel. Og det er fint og gjør reisen frem hit verdt det.

Heia meg!

 

 

2 thoughts on “Innimellom dårligere dager og følelsen av å være dum”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s