Kanskje, men bare kanskje.

… – Skal vi ta det på mandag da, eller? 

Jeg hadde ventet på telefonen. Han skulle ringt onsdagen som var, men jeg vet de har mye å gjøre det borte, så jeg forstår godt at det glapp. Og jeg ville ikke mase, så jeg ringte ikke han heller. Så kom torsdag og timene gikk og jeg tenkte kanskje at fredag, fredag ville han ringe. Men så, rett før stengetid på torsdag, mens jeg stod på bortsiden av Nordbyen med nyinnkjøpte gipsskruer i hånden og solen i nakken og i et øyeblikk hadde glemt hele telefonen jeg ventet på, så ringte det likevel. Jeg kjente ikke igjen nummeret og nettopp derfor ble jeg helt sikker på at det var denne telefonen jeg gledet meg til.

– Hei, det er Line. Jeg prøvde å høres rolig ut… 
– Hei, det er meg, sa han.

Så pratet han, mens jeg lyttet. Han pratet om tester og resultater og om veien videre. Klumpen i magen min kriblet godt, for i all min naivitet og med stemmene i bakhodet fra Kysta som sa at dette helt sikkert gikk veien, så trodde jeg faktisk at denne samtalen skulle konkludere med et «Så det er greit. Du kan bare sette i gang.» Men den gjorde ikke det. For til tross for timesvis, til og med dagesvis og ukesvis, med undersøkelser av alle hjernes kriker og kroker, alle sentrene og cellene og alt som var før og alt som er nå, alle arkene og alle sidene opp og ned i mente med tekst om det organet mitt som nå ikke virker helt som før, så viste det seg at det likevel ikke var nok. De kunne ikke gi meg svaret sånn over telefonen, så jeg måtte komme inn igjen.

– Hvilke dager er best for deg?, spurte han.
– Alle bortsett fra torsdag, svarte jeg forsiktig. Torsdager klokken 11 går jeg til behandling. Alltid.
– Skal vi ta det på mandag da, eller?
– Ja. Mandag.

Så la vi på. For han er dette rutine. Det er dette de kan, bedre enn mange andre. De er spesialister på akkurat det her. En av dem har til og med vært med på å utvikle det hele. Og om ikke hver eneste dag, så i alle fall ofte, er det noen innom for å få vite det jeg skal få vite nå snart. Og egentlig hadde jeg lagt tanken på hyllen, en gang for lenge siden, da de lo når jeg sa høyt at jeg ønsket det veldig. Og det har vært greit. Helt til for litt siden, da drømmen og håpet begynte å spire igjen. Forsiktig et sted i bakhodet, innimellom andre umuligheter og begrensninger, vokste det frem. Og oftere og oftere tenkte jeg kanskje. Så mens jeg var lagt inn for den første av årets tre rehabiliteringer for litt siden sparket jeg stille i grusen og hvisket til kontaktpersonen min at jeg tenkte litt på at det kanskje, men bare kanskje, ville gjort livet litt greiere. Ja!, svarte hun og tok tanken videre. Så nevnte jeg det en gang til og en gang til, litt høyere og litt tryggere for hver gang. Så sa jeg det til romvenninnen min og så sa jeg det til gruppen. Ja!, svarte de og Ja!, tenkte jeg. Og med ett var fallhøyden blitt stor igjen.

I morgen er det mandag. Og der jeg hadde en klump med deilig kriblinger i magen på torsdag, stående utenfor Nordbyen, ventende på rute 208 mot Nevlunghavn, med solen i nakken og både gipsskruer og telefonen i hånden, der har jeg nå en stein som er spent og litt tung. For han er det rutine. For meg kan det endevende livet igjen. Og det er endevendt mang en gang, men denne gangen kan det gjøre verdenen min større og bedre og mer… Mer min. Jeg kan få muligheten til å råde mer over egne dager, egne ønsker og egne kaffe-med-venninner-behov midt på dagen. Jeg kan få muligheten til å bli mer normal og mer som alle andre og mindre syk. Men først må jeg gjennom en time med tester i morgen. Tester jeg enda ikke har tatt og som er rettet direkte mot dette spesifikt. Tester han gjør på mennesker, om ikke hver dag, så i alle fall ofte. Og inntrykket mitt er at de fleste kommer seg greit igjennom. Og atter en gang er fallhøyden blitt stor igjen.

I morgen er det mandag. Og jeg skal på førekortvurdering på Kysthospitalet. Og kanskje, men bare kanskje, får jeg lov til å sette meg bak rattet igjen og kanskje kan jeg styre enda litt mer av livet mitt selv igjen og kanskje, men bare kanskje, går det ikke likevel og da blir det tungt. Men kanskje går det. Og det er verdt å prøve på.

 

1 thought on “Kanskje, men bare kanskje.”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s