Om et hjerte som mangler kirsebæret sitt

I dag har jeg gått i ring i stuen. Rundt og rundt. Med en klo i brystet som stoppet pusten og stemmen og ordene. Med en liten del av hjertet et annet sted. En del ikke større enn et kirsebær. Et kirsebær som mangler og som gjør de grove kantene skarpe, så skarpe at de skraper opp noe på innsiden hver gang hjertet mitt slår. Og så gjør det enda litt vondere enn før. Noe jeg ikke ante kunne gjøre så himla vondt. Jeg har grått så kinnene er såre og huden smaker salt, for et kirsebær finnes ikke lenger og jeg visste det kunne bli tøft, men at det skulle treffe meg som et tog, det visste jeg ikke. Jeg burde kanskje ha visst det, men så gjorde jeg ikke det og så står jeg her nå, sliten etter å ha gått gråtende i ring i stua, med en klo i brystet og et hjerte som er litt mindre enn det var i går. Med en sval form for skjørhet pakket rundt en ellers trygg og sterk kropp. Med en tristhet jeg føler er uberettiget og urettferdig.

Jeg har pleid å dele alt med dere. Alt om sykdom og kjærlighet og sorg og traumer. Om PTSD og store skjorter og kvelder man er alene. Jeg har delt dagene som har vært vonde, ukene jeg ikke har spist selv fordi barna skulle få det de trengte, om den fineste sommeren, den med markjordbær og piknik i hagen og absolutt ingen penger. Jeg har delt det nakne og skumle og vanskelige, jeg har fortalt om turer til butikken og om frokoster jeg ikke har mestret og om sinne, så mye sinne. Mange har ment jeg har delt for mye, mens jeg har vært komfortabel og valgt selv. Balansen mellom personlig og privat har vært fin og jeg har likt den. Men dette her? Dette toget som traff meg i magen, som gjør at jeg blør og som gjør at jeg synes det er vanskelig å puste på en skikkelig måte, det klarer jeg ikke skrive rett ut. Det kommer ikke rennende ut gjennom fingrene mine slik alt det andre har gjort. Kanskje fordi jeg er flau. Eller fordi jeg føler meg liten og litt dum. Kanskje fordi jeg så inderlig ville det skulle gå bra og så gjorde det ikke det likevel. Så jeg har latt være å skrive i mange dager nå. En uke? Kanskje to? Jeg vet ikke. Jeg har ikke fulgt med. For først så har jeg kjempet. Og så har jeg resignert. Og nå sitter jeg her, tom. Og jeg vil ikke fortelle dere hva det er. Jeg vil bare fortelle dere hvordan det føles. Ikke fordi det gir dere noe. Men det er så fryktelig viktig for meg, som en skrivende, å få utløp for det som skjer på innsiden av meg nå. Og jeg skriver. Det er det jeg kan. Her, naken foran verden, skriver jeg. Og da blir jeg sterkere og tøffere og modigere. Når jeg er på mitt aller minste blir jeg større slik. Og det hele føles riktig. Og feil. Det er det eneste rette, men så galt. Og midt i mellom finnes jeg.

Men så vet jeg jo da, at om litt, at om en liten stund, så er ikke kantene så skarpe lenger. Og arret ikke så ferskt. Og da vil hjertet mitt banke uten at det svir. Og så vil det ikke blø hele tiden lenger. Det vil bare blø innimellom. Og så vil det gro. Og da vil bare minnet være der. Som noe fint. Kanskje vil jeg nesten glemme det. Kanskje vil det bare dukke opp forsiktig et sted i sjelen en gang i ny og ne. Og da vil jeg smile. For i alt det grusomme var det fint. Det var fint.

I dag er det ikke fint. I dag er det vondt. Men det er greit. Og snart skal jeg på Kysta og de pleier å være gode på å sette ord på følelser og kirsebær og annet som treffer en midt i magen en helt vanlig onsdag. Og han som er fin trøster meg ofte. Og jeg trøster han innimellom. Og vi vet at det ikke er farlig. Det er bare litt vondt. Og så går det snart over, dette også. Og det er når jeg har mest vondt de fineste ordene kommer. Så kanskje jeg skal skrive boka mi nå.

2 thoughts on “Om et hjerte som mangler kirsebæret sitt”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s