Om å ikke bli syngeprinsesse

– Vil du?
Hun spurte meg litt plutselig, litt uventet. Jeg så på skjermen. Spørsmålet stod der. Så enkelt, så kort. Likevel så stort, så forbausende og komplekst.
Jeg leste spørsmålet noen ganger og viste det til han ved siden av meg.
Jeg sa ingenting, men jeg tror jeg smilte. Han ved siden av meg synes nok ikke jeg reagerte slik han på forhånd kanskje hadde trodd. Han trodde nok kanskje jeg ville ha hoppet litt mer. Og kanskje sunget eller grått eller noe sånt. Kanskje han trodde jeg ville ha ringt rundt til alle jeg kjente med en gang. Men jeg gjorde ikke det. Jeg satt stille og kanskje jeg smilte. Og det var det eneste riktige. For det skjedde noe på innsiden av meg likevel. Noe fint jeg ville ha i fred.
-Jeg vil gjerne, svarte jeg.

Det var en tirsdag. Jeg husker ikke om det var før eller etter sist jeg var på Kysta, for det er sånt jeg gjerne ikke husker. Men jeg husker at det kriblet i magen og at det er over en måned siden. Og at jeg ville holde på det selv en stund. Ikke dele det opp i små biter og gi det bort til andre, men knuge det inntil meg. Kjenne det presse seg inn i brystet og selvfølelsen og hjertet. Jeg ville drømme om det litt. La det spre seg i meg og la det dekke meg med sitt forsiktige, ferske dryss av noe nytt og spennende.

Det er rart hvordan drømmer oppstår og endres og blir glemt eller forfulgt. Jeg husker en gang da jeg ville bli syngeprinsesse. Jeg ville bli historiens yngste MGP vinner. Før MGPjr eksisterte. Jeg ville sitte med bandet mitt bak scenen og poengene skulle bli lest opp på språk jeg enda ikke kunne, men jeg skulle skjønne det likevel. Og da jeg vant skulle jeg gå langs publikum. Klemme noen, vinke til noen, gråte. Og det skulle regne glitter og jeg skulle fremføre sangen min på nytt og jeg skulle være syngeprinsesse. Problemet var bare at da jeg var 12 sa noen at jeg kanskje burde ha en plan B. For jeg var ikke særlig god til å synge. Og den noen hadde rett. Og alle som var i bryllupet mitt vet det. Så jeg begynte å skrive i stedet.

Mandag 26. september 2011 endret verden seg for meg. Den versjonen av meg som jeg kjente døde en av de første dagene etter det. Hardt og brutalt og forsiktig og stille. Ingen sa det til meg og det tok lang tid før jeg skulle få skjønne det selv, men nå i ettertid vet jeg at det var da det skjedde. Da sykdommen flyttet seg fra hinnene rundt til et sted inne i hjernen.

Og historien derfra startet med dette:
«Dag 13 på sykehuset. Fortsatt mye vondt og klarer ikke gå mer enn noen meter om gangen, blir her nok en stund til. Klarer ikke fokusere øynene eller hodet på skjermen, men måtte innom i et minutt og si tusen takk for all omtanke, alle meldinger og nydelige blomster. Det varmer mer enn dere aner.»

Å synge hadde ikke vært for meg. Å skrive var. Og om ikke jeg skrev hver dag, så skrev jeg ofte. Så ofte som mulig. Om fremgangen på sykehuset, om tilbakefall og om det som har vært vondt. Jeg skrev mens jeg gråt, mens jeg nesten ikke kunne se skjermen bak tårene som presset seg frem mellom ord og setninger. Jeg skrev mens jeg svingte fnisete rundt og rundt i rullestolen min, for jeg hadde klart noe helt latterlig fint, som kanskje å stå eller noe sånt. Jeg skrev om lange nåler med triste beskjeder og om trening og feiling og trening igjen. Jeg skrev om ett skritt frem og to tilbake, om lys i tunnelen og om da strømmen gikk og man i et øyeblikk famlet i mørket igjen. Jeg skrev om tunge avskjeder med de man elsker høyest og om månedene borte fra hjemme. Om beinhard viljestyrke, mange modige tårer og noen tårer som slettes ikke var modige i det hele tatt. Om en begravelse for en personlighet og fødsel for en ny en. En man egentlig ikke likte spesielt godt. Jeg har skrevet om det. Om å ikke forstå hvordan man tar seg mat eller ikke lenger vite hva man skal gjøre på butikken, en helt vanlig torsdag butikken er full av mennesker som forstår hva de skal der. Jeg har skrevet om følelsen av å ikke lenger kunne være mamma alltid. Om å ikke være god for han jeg elsker og er gift med og som skal tåle meg til evigheten. Om å ha mistet noe så viktig i meg selv at jeg ikke lenger helt vet hvem jeg er eller hva jeg kan. Bortsett fra å skrive. Å skrive om det kan jeg nemlig. Noen har ment jeg har delt for mye, andre har ikke fått nok. Noen mener det er på tide å legge det bak seg, mens andre synes det er helt greit. Og ikke visste jeg den dagen for snaue fem år siden at denne reisen skulle vare livet ut. At dette var noe jeg skulle måtte mestre hver dag, i all sin usynlighet. At hjerneskadene skulle være med meg inn videre i livet og tvinge meg til å ta helt grusomme valg. Hadde jeg visst det da ville jeg ikke mestret å reise meg. Men jeg visste det ikke, jeg reiste meg og jeg falt. Men jeg reiste meg igjen. Nå har jeg bygget et nettverk rundt meg, et som holder meg stående når jeg nesten faller, og her skal jeg bli. Stående med støtte i ryggen. Og med dere i ryggen. Dere som liker at jeg skriver om det. At jeg deler av kvelder med saltsåre kinn og middager jeg ikke klarer å lage, men også om lukten av vår og nyforelskelse, om kriblinger bak knærne, loppisfunn og om å virkelig elske. Om meningen med livet, om å ligge naken under et laken eller lytte til musikk med helt ut i håret. Alt det som gjør meg så inderlig lykkelig innimellom dagene som er litt tyngre.

Jeg har ventet i over en måned med å si det høyt, for det har vært så innmari deilig å først la det gro seg godt og stort inne i meg. Det har vært fint å kjenne på alene og sammen med han som vet alt. Han som har gjort dette før, mange ganger. Han som kan svare på spørsmål og som støtter meg uansett. Han som ønsker for meg det han selv har klart å skape for seg. For jeg vet at dette er større for meg enn for noen og jeg vet at sånt ikke egentlig selger og jeg vet at i det sekundet jeg nå sier høyt endrer det seg. Da er det ikke bare mitt lenger. Det blir vårt. Men det er greit. Tiden er inne.

– Vil du?, spurte hun.
– Ja, svarte jeg.

Og nå skal bloggen bli bok. Tusen takk til Myriam Bjerkli  og Forlagshuset i Vestfold AS som spurte meg, som vil ha meg og som gir meg sjansen til å oppfylle en drøm.

4 thoughts on “Om å ikke bli syngeprinsesse”

  1. Gåsehuden reiser seg og gleden av spenningen det er å vente på din bok er uforklarlig. Masse lykke til deg og din bok.

    Når lykken inntreffer, er gleden stor.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s