Et bittelite nå

(Jeg ble minnet på dette innlegget tidligere i dag. Det er fra en gang i 2012, da dagen var litt vanskelig å komme gjennom for noen. Og i dag passet det like så godt som noen annen dag å bringe det frem i lyset igjen.)

Det finnes en stor terrasse. En terrasse som har plass nok til mange mennesker og mye latter. En terrasse med utsikt til drømmer i vest og fremtiden i øst og alle tankene og planleggingen som ligger sydover og i nord er det minner om en tid som ennå ikke har vært og som bare kanskje kommer. En terrasse som er vakkert pyntet til glede og til lykke og til fulkommenhet med lyseblå blomster og festbongbonger og mennesker som gleder seg og en luft som er varm og en bris som legger seg rundt kroppen på den måten bare gode briser kan. Og det er fine glass der, med sukkerkanter og paraplyer i. Og man vil feire når man er der. Man vil kjenne på det gode og man vil puste med magen og man vil nyte og man vil vite at det er risikofritt og deilig og man vil i hvertfall ikke være usikker.

Jeg tar et skritt tilbake og jeg puster med magen og jeg ser på terrassen. Det er mørke skyer i horisonten og det er høye bølger på havet og det er sånne bølger som kan sluke en med alt man har. Og midt på terrassen står det en stol og den er helt alene og den er helt for seg selv og den symboliserer alt man tenker, men som man ikke klarer å si. Og blomsterkrukkene er tomme og drømmene i vest er borte og fremtiden i øst tørr man ikke lenger å tenke på og det som har vært sydover er en fortid som man ikke kan gjøre noe med og nordover er det minner om en tid som fortsatt bare kanskje kommer, men bare kanskje. Og man føler ingenting annet enn tomhet og vanskeligere følelser enn vanlig og skarpe stener i hjertet og følelsen av å ikke lenger ha evnen til å formulere seg på den måten det ville vært riktig å formulere seg på.

Jeg tar et skritt tilbake og puster med magen og tenker på hva det er som skjer på innsiden av meg. I kveld er det mye. I kveld er det både i grått og sort og hvitt og litt blått det som skjer. Det er et hjerte som blør for mennesker som i kveld går igjennom det vondeste mamma- og pappahjerter kan gå igjennom. Det er for ensomheten som finnes og som er urettferdig når den ikke trenger å være der. Det er for usikkerheten som skapes i nyforelskede hjerter. Det er en kropp som er fyllt av så mye at den kjennes tom. Det er tanker og meninger og lukter og følelser fra midten av ryggsøylen og helt ut til rett under den skjøre menneskehuden. Det er fantasier som skapes når man lukker øynene og man sier alt man vil si, men som man ikke sier likevel. Når man trøster de som er utrøstelige. Når man gir en lang, varm og trygg klem til en som trenger det, men som er i en by som man selv ikke er i. Det er blandingen av den fantastiske følelsen av å ikke ha kontroll i det hele tatt og den fryktelig vanskelige følelsen av å ikke ha kontroll i det hele tatt. Det er fornuften som sier at det finnes ikke feil, det finnes bare erfaringer, og det er sjelen som sier at den ikke orker flere erfaringer.

Men du som strever; man vil feile og man vil styrkes og man må prøve og man må falle og man vil slå seg og å reise seg igjen er fryktelig vanskelig. Men jeg vet at vi klarer det og jeg lover å gå bak deg og jeg skal ikke presse deg og jeg skal stå der og jeg skal være tryggheten du trenger når du faller og jeg heier på deg og jeg heier på meg og jeg vet at til slutt så vil det gå greit og til slutt så vil de skarpe stenene i hjertet ha blitt slitt og de vil være rundere og de vil fortsatt tynge, men de vil ikke gjøre så hjertet blør hver dag lenger. Og til slutt skal terrassen være den vakreste terrassen i universet og ingenting annet enn et øyeblikks  skal fylle den, men det kommer til å være det vakreste nå`et og det lykkeligste nå`et og en dag vil det være din terrasse og en annen dag vil det være min terrasse og alt av det vonde skal være glemt i et bittelite øyeblikks nå som skal gjøre at hele den lange, gode, fine, vonde, triste, harde, myke, vannvittige veien dit vil være verdt å gåEt pittelite nå som fra den gang da og frem til evigheten vil stå igjen som noe av det største vi har blitt fylt med noensinnePå en terrasse med fine horisonter og et kompass som peker i fine retninger og følelsen av at nå, nå går det bra. 

Men det er ikke i dag, og det er helt greit.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s