Jeg bestemte meg tidlig for å være en blogg uten bilder. Fordi om jeg klarte å bli en blogg som ble lest på grunn av litterære kvaliteter og fordi jeg traff noe i noen, kanskje et sted bak det myke i hjertet, så ville jeg bli så glad. Men om jeg la ut bilder samtidig ville jeg ikke visst om det var bildene eller teksten som traff. Det finnes dog ingen regel uten unntak. Og unntaket kom for noen dager siden, da bryllupsfotografene våre (www.bryllups-fotografene.no) kom innom med minnepinnen fra bryllupet. De hadde pyntet den med sløyfe og fylt den med over femhundre bilder. Vi satt over kaffen og satt oss rundt spisebordet. Så begynte jeg å gråte ❤ For en magi det var å få gjenoppleve dagen gjennom øyeblikk fanget i linsen de bar rundt halsen.
Det hele var om å gifte seg. Om å bruke dagen på å feire at man elsker og at man blir elsket igjen. Om kjærlighet, raushet og toleranse. Om sommerens vakreste eventyr, om noe som er meningen og om å danse i gresset. Latterkramper og fine kjoler, mennesker man ikke har sett på lenge og de man ser hver dag. Om to familier som blir en skikkelig fin en, om forelskelse og bringebærrosa kinn. Om han som er min og om å være hans. Om det reneste jeg vet om, om et hjerte som er mykt og som kun banker for han og om det som er så inderlig sjeldent helt ekte gjensidighet, respekt, tålmodighet og kjærlighet.
Som Carina skrev i diktet sitt til oss;
«Du har ikke sagt farvel. Du har ikke ofret eller tapt. Du har formet en tilværelse, du har gitt, og dere har skapt. Dere har lovet hverandre troskap, tålmodighet og tid. Disse enkle små tingene, som er det gjevest et menneske kan gi.
Dere har sagt hei, god dag, kom hit, og med beundring jeg ser deres vei. Hun har ikke sagt farvel i dag Frode, hun har funnet seg selv i deg. Han har ikke tapt eller ofret Line, han har vunnet tillit og ærlighet. Jeg hever glasset for dere to, for størst av alt er kjærlighet.»
Jeg skrev en gang om å elske til evigheten.Om myke hender på korsryggen når noe er vanskelig, hender som hvisker jeg er her. Jeg går ikke. Du er flink. Svale dager og en grill og et par ekstra sett med venner i hagen. Datterplukkede blomster og pledd over bena og å glemme at man er voksen et øyeblikk og le så høyt at fuglene tier fordi et av barna inne i bilen har lært en helt ny vits. Sånne ting. Sånne små, latterlig gøyale, uviktige ting – som, som sagt, står igjen som det største på jord. Og det viktigste på jord. Og det fineste på jord. Som et lett slør av magi som blir liggende over kroppen hele natten gjennom. Som gjør det lett å sovne og som gjør søvnen god. Som gjør natten litt lysere og litt kortere og litt bedre. Og som gjør dagen som kommer til noe ennå bedre.
Noen ting kan ikke fortelles om gjennom ord eller setninger eller støv som danser så sakte, så flott, i lyset fra en sol som er på vei ned. Lette slør av magi og fregner som fniser og vitsebilturer er ikke verdig ord som tynger dem. Det er opplevelser som man bare får gjennom en frekk flørt med livet.
Dagene er varierte. Det finnes mange morgenstunder helt uten dans eller pannekaker. Det finnes mange kveldssoler som ikke skaper dansende, fint støv. Det finnes dårlige dager og middager som ikke blir lagd. Men innimellom alt det finnes det Øyeblikk. Noen varer ikke et helt sekund en gang, mens andre varer time etter time. Innimellom alt det finnes De Små Tingene. Og Livet. Og alt det Fine. Og det er så vannvittig mye av det. Og gjennom alt er han der. Og han er min. Og jeg er så stolt. Og jeg elsker han så mye at jeg tror jeg kan sprekke snart. Og om ikke jeg sprekker så skal jeg fortsette å elske han. Dag etter dag etter dag med Øyeblikk. Det er deilig det.
Han har øyne som skinner og som er speilet inn til en sjel som er god. Han er den som uten et ord får meg til å føle meg vakrere og viktigere og flinkere og finere. Men sannsynligheten for at han dukker opp og våre veier krysses er minimal. I verden bor det akkuart nå mer enn syv milliarder mennesker. At jeg skal treffe han jeg elsker og at han skal elske meg tilbake, det er som å finne den stjernen på himmelen som ble tent i det øyeblikket jeg selv ble født. Den stjernen har jeg funnet og den ene har dukket opp i livet mitt.
«For det er fint å elske til man sprekker» skrev jeg til Thea for noen måneder siden, «men det er finere å ikke trenge det for å bli hel.» Og da det øyeblikket kom at jeg følte meg hel uten han, stod han der. Han tok meg i hånden og jeg smilte og vi sa hva vi het. Og han snakket og jeg lyttet og så dro vi hvert til vårt. Uten å vite hva som var blitt sådd på innsiden av et hjerte som var lukket. Og kanskje var det timing eller kanskje var det flaks. Men jeg tror det var meningen. I øynene hans så jeg hverdager og fnising og nærhet. Og kvelder med mine ben over hans og en samtale som var dyp og kanskje litt viktig. Og i latteren hans hørte jeg lystighet og fryd og føtter som danset og raslingen av meg som virvlet rundt og rundt i løvet en høstdag jeg var lykkelig. Bare fordi. Og kanskje er det det som er det første tegnet på kjærlighet? I personen skjebnen har bestemt at man skal elske hører man lyden av fremtid og omsorg og krangler som blir løst sittende på kjøkkengulvet, med hendene flettet inn i hverandres og et inderlig ønske om å forstå en annen.
Nå har vi vært gift i litt over en måned. Resten av livet er vårt. Og i morgen reiser vi for å feire nettopp det i Italia. Det blir fint.
