Kjempen Thea

I går stod jeg på kjøkkenet her hjemme. Jeg hørte ungene leke et annet sted i huset, jeg så søskenbarn som sjeldent sees klemme igjen. Et sted i bakgrunnen surret sommerradioen og vi pakket for å dra til Stavern med venner. Kaffe skulle vi ha med oss. Og eplebiter og pepperkaker. Julisolen gjorde så godt hun kunne bak skyer som innimellom ble litt sterkere, men det ble aldri kaldt. Jeg nynnet til en ukjent, deilig melodi fra jeg var liten og spiste ristet brød med honning og kjente på sånt jeg synes er fint. Jeg hadde det fint. Pusten gikk sakte og den traff hele kroppen. Hodet var ikke så vondt. Kroppen fungerte. Jeg smilte.

«Thea Steen er død», sa plutselig søsteren min. Thea Steen er død. Død. Det klang som et vondt ekko i hodet mitt. Carina stod med telefonen sin i hånden og leste noe fra VG.no. Jeg hørte ordene hennes, men klarte ikke ta det innover meg med en gang. Thea Steen er død. Og med det gikk det over. Det gode jeg hadde kjent på. Pusten stoppet littegrann. Armene mistet litt av kraften sin. Jeg hadde det ikke fint lenger. For jeg heiet på Thea. Jeg trodde på Thea. Thea skulle være ansiktet til alle de der ute, de som kjemper. Thea skulle vinne dette. Hun skulle overleve. Jeg satt hjemme og jeg leste om Thea og jeg kjente langt inne i kroppen min at denne dama her, hun skulle få slippe å dø. Hun skulle bli kreftens overkvinne og den som stod igjen når noen tapte. Thea skrev også om sykdom og om å overleve, vinne og mestre. Hun skrev også om en kropp som var vond og om evnen til å finne det fine et sted på innsiden. Hun skrev om så mye som jeg kjente, men hun kjempet likevel en kamp som var så fjern fra min. Jeg har ikke trengt å være usikker på om jeg fikk leve mer enn bare en kort stund. Thea måtte leve med usikkerheten lenge. Min kamp handler om å leve med. Hennes kamp handlet om å leve. Og så gråt jeg litt. Hjertet bristet litt. For Thea Steen var død.

Jeg kjente ikke Thea. Ikke annet enn gjennom de fantastiske tekstene hun skrev om hvordan det var å være ung kvinne, på god fart inn i et innholdsrikt liv, og så bli slått til bakken av noe så enkelt og så vanskelig som kreft. Ikke annet enn gjennom #sjekkdeg kampanjen hun startet og som gjorde at 6500 flere kvinner mellom 25-29 år tok celleprøve. Ikke annet enn gjennom den styrken hun viste Norges land, ved å utad være ansiktet for modige tårer og for tøffe runder. Jeg kjente ikke Thea. Men mange der ute gjorde. Til dere vil jeg si kondolerer. Dere har all min medfølelse. Jeg står på kjøkkenet og jeg gråter med dere. Tapet deres er uhåndterlig og jeg vet ikke hvor vondt dere har det. Dere har formet en jente det ikke fantes mange som. Takk til dere for at dere lånte oss Thea i en periode dere mest av alt trengte henne selv.

Og kjære ukjente, men kjente, modige, store Thea – du var en kjempe. Tusen takk til deg. For at du valgte å bruke din aller siste tid her på jorden til å få oss andre til å forstå ting vi ikke ville forstått uten deg.

«Hun hadde håpet å være en historie om å overleve, om å kjempe og vinne. Thea kjempet. Og Thea vant: Mange hjerter, mange gode møter med fine mennesker.»

Sitatet er utdrag fra Theas egen blogg, der moren og søsteren nettopp har fortalt verden de triste nyheten om bortgangen av en sjelden stjerne. Og det skal dere vite, Tove og Tonje, Thea vant. For mot er ikke alltid å rope høyest. Noen ganger er mot å på slutten av dagen forsiktig hviske; Jeg prøver igjen i morgen.

Thea prøvde igjen og igjen. Og igjen. Thea overlevde ikke, men Thea vant.
Og i Theas navn; #sjekkdeg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s