Russisk rulett med et hjerte som er mykt

De siste dagene har vært surrealistiske. I starten fulgte jeg reisen til Kjære sønn med sitring i huden og spente øyne. Jeg kjente det var godt da den tuslet forbi tidligere rekorder og å være landets aller mest leste blogg en stund var fint. Og så skjedde det noe. Jeg spilte russisk rulett med et hjerte som var mykt og da kulen først kom hadde ikke hjertet det panseret hun trengte for å tåle det. Så hun blødde. Og fikk vondt. Vondere enn hun trodde hun kunne få før det skjedde.

Med de positive kommentarene kommer som kjent motbøren også. Og da tenker jeg ikke på de som er kritisk til teksten, de som stiller dypere spørsmål eller de som er usikre på kildehenvisningene. For det er bare flott. Det viser at de ikke svelger alt internett serverer, det øker min teksts verdi og det gjør meg til en bedre debattant. Men så kommer de som hater. De som hater meg for å ha skrevet at dårlige epler finnes overalt. De som hater menneskegrupper, land og kjønn. De som er ikke redde for å ta hatet sitt og putte det inn i hjertet ditt. Det som allerede er litt mykt og som kanskje har sår.

Jeg trengte å trekke meg unna litt. Pakke meg inn i et teppe ved siden av han jeg elsker og prøve å puste helt ned i magen. For ikke forventet jeg oppmerksomheten og ikke så jeg det komme. Naivt? Kanskje. Men sant. To timer etter leggetid hadde jeg fortsatt puls på over hundre og det var vanskelig å kjenne luft i fingrene og tærne og håret. Kommentarene lå i bakhodet mitt og jeg gråt. Jeg gruet meg til dagen som skulle komme, for jeg visste at da ville flere lese og hate. Og så ringte avisene. Først Dagbladet, så VG. Og jeg sa nei. Der jeg uken i forveien ville hoppet i taket for å få dele Forfatterfrue med Norge, så trengte jeg da å la henne sove ut litt. La hjertet få plaster og kjenne at fibrene og cellene i kroppen følte seg gode igjen.

Nå har det gått noen dager. Litt for mange dager. Men jeg er her igjen. Tryggere og gladere og langt mer klar over hva jeg ønsker for veien videre. Og selvom bloggen handler mer om, skal handle mer om, skrubbsår på hjernen enn den handler om eller skal handle om samfunnsengasjement, så vil jeg aldri slutte å engasjere meg. For jeg leser og tenker og føler. Og veldig ofte så mener jeg. Og nettopp fordi hatet finnes der ute, nettopp fordi hatet prøver å spise opp de som mener annerledes, de som meg, så må tekster som Kjære sønn skrives. Og tekster som Om å ikke føle når en bør og Barna det er synd på. Jeg vil skrive tekster til sykepleierne og lærerne og om fattigdomsgrenser. Og kanskje vil jeg skrive om PTSD. Fordi jeg mener noe som andre ikke liker og som jeg er så velsignet at jeg likevel har lov til å si høyt. Men aller mest skal det handle om Livet. Om å leve med, om dager da man gråter på butikken eller ikke klarer å spise frokost med familien, bare fordi hjernen ikke forstår hvordan. Om å elske til man sprekker, om kunsten å nyte halvlunken kaffe og om sommerrosa skuldre og fregner på nesetippen. Om ferie og bringebærgutter, paviljonger og  vennebesøk og musikk fra en golfbane. Om å bruke time etter time på en ferskvannsstrand med de venninnene som kjenner en best, men som man likevel aldri ser lenger. Om å oppdage livet på nytt hver eneste dag, om å mestre og takle og klare selv.

Og til slutt, kjære Sophie Elise, Caroline Berg Eriksen og Anna Rasmussen: Dere har en helt ny respekt fra meg, for det dere står i hver eneste dag. Dere er gode. Håper hjertene deres fortsatt klarer å være myke innimellom. Gratulerer.

1 thought on “Russisk rulett med et hjerte som er mykt”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s