Om å leve med

Snart skal jeg inn på denne rundens siste møte. Det skal være teamet mitt og meg. Nevropsykolog og lege, ergoterapeut, sykepleier og idrettspedagog. Eller noe sånt. Jeg husker ikke helt hvem alle er eller hva alle gjør, annet enn at de er medmennesker og støttespillere og at de ofte skryter over en lav sko. Og det skal sies at sjeldent har de sett noen som er så flink til å gå på Kysta som meg. Det fikk jeg høre i sted. Og det er slikt man får ta med seg videre inn i livet, for sånne komplimenter vokser sannelig ikke på trær. Muligens ble de overrasket fordi de kanskje ikke vet at jeg er drøye halvannen meter på sokkelesten og er vokst opp i Oslo sentrum og da lærer man tidlig å kompensere med fart. Men nå vet de det. Så vi skal snakke om det, teamet mitt og jeg, og om alt annet vi har lært om meg denne gangen. Annet enn at jeg er veldig flink til å gå. Fort.

For jeg skal tilbake igjen i slutten av august og da skal jeg få møte en gruppe mennesker som er som meg. Jeg har hørt rykter om at jeg er den yngste av oss. Og kanskje den som har vært syk lengst. Men at det gir meg fordelene til å kunne komme i august og være en ressurs. Og når man kommer et sted fordi man ikke helt fungerer som alle andre, da er det veldig deilig å bli fortalt ting som at man er flink til å gå og at man kan komme som en ressurs. Men jeg kommer ikke hit i august for å i hovedsak være her for andre, selvom det på ingen måte noen gang blir feil. Jeg er her for å lære enda litt mer om meg selv. For da denne reisen startet i september 2011 så var jeg helt latterlig optimistisk. Jeg så rosa skyer og timotei der legene var usikre og noen snakket om for alltid. Jeg ville komme styrket og forbedret ut av dette, slik jeg alltid har gjort når noe har vært litt vanskeligere enn umulig. Jeg ville spy regnbuer og se lysglimt og finne det lykkelige i det vonde. Og jeg ville aldri vært det foruten. Den måten å tenke på har fått meg gjennom lange netter og ensomme dager og vonde sprøyter og medisiner som gjør meg ør. Det har fått meg gjennom de tyngste periodene og skuffelsen over den jeg er og møtene jeg har hatt med meg selv i døra. Den har fått meg til å lure meg selv, slik at jeg genuint og ekte og helt inn i hjertet har trodd på det jeg har skrevet om tirsdagsvenner og såpebobler og hekleputer og bestemorfang. Om lykke og trygghet og om noe som er ekte. Men legene sa for alltid og jeg tenkte at de tok feil. For hvem kan vel snakke om evigheten når alt man kjenner finnes her og nå? Men så gikk det et år og et år til. Det blir jo sikkert bedre, tenkte jeg. Bare jeg lander litt til nå, så blir det sikkert bedre snart. Snart. Så gikk det enda et år. Snart nå, hvisket selvfølelsen til hjertet mitt. Men nå har det straks gått fem. Og det er ikke blitt noe bedre. Og det skal ikke bli noe bedre. Og det siste halve året har noe endret seg på innsiden av meg og jeg har ikke syntes det har vært så himla greit lenger. Jeg har ikke kjent på lykken det er å gå på butikken selv eller plukke blomster eller klemme en man elsker eller andre sånne små, viktige ting. For dagene har vært som å kjøre bil og jeg kommer fremover jeg også, akkurat som dere, men jeg gjør det med håndbrekket på. Så det er klart at det går saktere og at det lugger og at etter å ha gjort det lenge så tærer det på motivasjon og styrke og ønske om å fortsette. Så jeg trodde jeg hadde blitt bitter og negativ og jeg gråt da jeg tenkte det og ringte legen min for å høre med han og han sendte meg hit. Og her skal jeg snart få høre at det jeg føler er vanlig og at vi nå har kommet dit at vi skal i gangsette tredje og siste akt i spillet «Fra syk til litt friskere». Akuttfasen er over. Få-livet-på-plass-fasen er over. Nå er vi endelig her vi tilslutt skal runde av. Jeg skal lære å leve med.

Å leve med handler om aksept, ikke fornektelse. Og for å nå aksepten må jeg slutte å fornekte at «å leve med» noen ganger, kanskje til og med ofte, er ganske vanskelig og ganske vondt. Det er faktisk kjedelig og frustrerende og tøft å stå på sidelinjen de gangene man så inderlig skulle vært med. Det er fryktelig vondt å vite at man påfører de rundt seg hensyn de egentlig ikke skulle behøvd å ha. Det føles tungt når man hører et menneske snakke, et menneske man så gjerne vil svare, men så forstår man i et øyeblikk ikke hvordan det skal gjøres. Man mister evnen til helt grunnleggende ting og man skal prøve å synes at det er greit. Å leve med betyr å ta innover seg for alltid. Å leve med betyr å ikke kamuflere de vonde følelsene med den reneste lykke hele tiden, men det betyr også å finne det gode i det vonde ganske ofte. Å leve med betyr å bli tilfreds med den man er, men det betyr fortsatt at det er lov å strekke seg etter en enda litt bedre versjon av seg selv. Det betyr ikke å gi opp, men det betyr også å ikke kjempe hele tiden.

Å leve med er tøffere enn jeg trodde da jeg var nyforelsket i livet og så sommerfugler overalt. Da jeg trodde jeg stod i det tyngste, men enda ikke visste noe om hvor lenge motivasjonen skulle måtte holde, for lite visste jeg da om at jeg ikke skulle bli bra igjen. Da jeg trodde at de store endringene sakte, men sikkert, forsiktig skulle ende tilbake igjen i den meg som fantes den gang da. Da det var vanvittig deilig å ligge på gresset og drikke pils og le høyt og kile barna og sove med bare et laken over seg. Og det er fortsatt deilig. Og det skal fortsatt være deilig i fremtiden. Men det skal ikke lenger måtte være bare det. Det skal kunne være kjedelig også. Og innviklet og strevsomt noen ganger. Men jeg har et team som er eksperter på sånne som meg og det er ikke alle forunt. Og jeg skal for første gang ikke avsluttet innlegget med og det er fint eller noe annet håpefullt. For jeg tror faktisk det kan bli litt vanskelig å stole på ingen bedring og for alltid i samme setning. Men jeg er spent og jeg er åpen for det som kommer og jeg gleder meg faktisk veldig. Så gjenstår det å se hva vi får til, teamet mitt og jeg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s