Om et nakent hjerte det går bra med

Og så kom den over meg igjen. Følelsen av å ha funnet meningen med dette. Meningen med å legge hjertet på bordet og la Norge få se det. La Norge få velge om de skal stryke på det eller kaste det i gulvet. La dere få ta i det, ødelegge det og be det forsvinne. Dere får rom til å kritisere det, sabotere det, vurdere det. Dere kan velge å si eller gjøre noe som skraper det eller lager små sprekker i det. Ikke så store at bitene må limes sammen igjen, men ei heller så små at ikke arrene vil synes.

Men dere gjør ikke det. Dere skriver fine ord som varmer det. Dere plukker det opp og ser på det. Og skryter av det og gir det næring til å vokse. Dere sier ting som at det er viktig. At det er sterkt og at det er modig. Det er Nora og Lillian og en blogger fra et sted langt borte, som sender meg melding og er redd for å forstyrre meg, men som egentlig da gjør det mindre skummelt å være naken og litt liten og usikker på om ordene egentlig når frem. Og om det så ikke når frem til så mange hver dag, kanskje det noen ganger bare når frem til tre, så er det greit. For hvis en av de tre sender meg melding, som Nora eller Lillian eller en blogger fra et sted langt vekk, og forteller meg at det jeg sier betyr noe, så har det gjort hele mitt liv, hele mitt vesen, litt mer verdt.

Og det ene har ført til det andre og noen har lest noe og sendt til en annen og… Og du vet når magen kribler sånn på den gode måten, sånn at man må rynke litt på nesa og fnise selvom man er helt alene i rommet? Sånn at man ikke klarer å tusle vanlig fra stua og ut på kjøkkenet, men oppdager at man innimellom de vanlige skrittene hopper littegrann? Sånn at man raskere kommer seg frem og naboen kan synes man er litt rar om man er så uheldig at de titter inn gjennom vinduet akkurat da. Sånn som magen kriblet da man var fjorten år og forelsket i en som var eldre og som man helt sikkert skulle gifte seg med. Når magen kribler sånn at man synes litt flere ting enn vanlig er greit og man sier ja til is på en torsdag før sengetid selvom man vet at is på en torsdag før sengetid betyr at alt blir forskjøvet med i allefall en time. Du vet en sånn kribling som smyger seg gjennom kroppen og som forplanter seg i armene og huden og fibrene og ordene og alt man foretar seg og som gjør at man blir litt større og litt modigere og som gjør fargene finere og luften varmere og natten enda litt lysere? En sånn har flyttet inn i meg. Hele fremtiden bor i meg nå. Drømmen vokser som en spire jeg har glemt å vanne, men som likevel fikk det den trengte. Noe godt legger seg rundt meg og i meg og det at jeg har turt å skrive og å dele og å skape, det at jeg har turt å legge hjertet på bordet og la Norge få se det, har ført med seg finfine ord og eventyr.

Det er rart å få kjeft av mennesker man ikke kjenner, men det er fint at noen puster roligere fordi de har lest at jeg gjør det. Det er fint at noen har tørket tårene som bodde i dem og det er fint at noen andre har funnet tårene sine tilbake igjen, etter at de har vært borte så altfor lenge. Det er fint at det skapes ringvirkninger og historier og engasjement, selvom det betyr at noen alltid vil være uenig. Men det er greit. For mange har lest og funnet noe som har truffet og tatt det med seg videre inn i livet som noe viktig.

Og jeg? Jeg er akkurat nå på et sykehus der de finner feilene mine, samtidig som jeg aldri har følt meg mer riktig. Og selvom jeg har fått lov og anledning og mulighet til å dele det spennende som er på vei til å skje, så velger jeg å vente litt til. Bare litt. Nyte følelsen selv først. Suge litt på karamellen og la selvfølelsen og mestringen og det gode sole seg i glansen her hjemme i stillhet. Det handler om vårsko og paradis i gaten og nabovenninner. Det handler om løse krøller over en naken skulder og et klesplagg som er fra gamledager, men som man synes fungerer merkelig godt. Det handler om fnising og leppestiftmerker på ett vinglass etter en kveld som aldri gikk over og det handler om å le med favorittmennesket som er på besøk og om å kysse den deilige, fine mannen min godnatt hver eneste kveld. Det handler om fine tekster og musikk som rører helt inn til ryggmargen og bestevenner som kommer på besøk og som dumper ned i sofaen uten å vite om det egentlig passer, for det passer alltid. Det handler om små lapper med livsviktige beskjeder, som Du er viktig. 

Jeg skal fortelle dere snart, jeg lover. For det er veldig, veldig fint. Jeg vil bare vente litt til først.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s