For vi skulle jo bare på date

–Er du sliten?, sier han.
– Nei da, svarer jeg. 
– Synes du det er stas med alt som skjer rundt deg nå da?, spør han.

Vi sitter i bilen, favorittmannen min og jeg. Han har hentet meg på Kysta, for vi skal spise middag og være kjærester og ikke tenke på testing og leger og hjerneskader og sånt. Vi er et sted midt mellom Stavern og Larvik og vi vil tenke på at det skjer spennende ting i bloggverden og i forlagsverden og at han straks er ferdig med bok nummer seks. Vi vil tenke på fine ting, glade ting. Men jeg er sliten. Dagen har vært lang og fingrene er numne og hjerner orker ikke særlig mer. Så jeg svarer ikke. For jeg skjønner ikke lenger hvordan. Det er sånt som skjer innimellom. Jeg hører ordene hans, men jeg forstår ikke hva han sier. Så jeg svarer ikke. Heldigvis vet han det, så han kjører videre, uten å stille flere spørsmål.

-Jeg liker deg veldig godt, sier han etter litt og stryker meg på låret.

Og så brister det. Et sted inni meg eksploderer en klump av avmaktsfølelser. Alle de følelsene som forteller meg at jeg burde klare å svare, at jeg ikke burde bli så sliten, at dagen tross alt ikke har vært så lang og at jeg klarte jo allting før. Sånne følelser som dukker opp oftere og oftere og som vi like ofte klarer å gjemme bort og vekk og ned igjen, men som bare ligger å venter på enda en anledning jeg føler meg litt dum i igjen og så kommer de tilbake, raskt og besluttsomt og helt uten omtanke for hvordan det føles for en som er sliten og liten og lei. Det starter med at det prikker vondt i hendene og armene. Og så i bena. Så blir det vanskelig å bøye fingrene og enda vanskeligere å puste. Pusten går fort og tankene spinner og man føler seg tom og mascaraen man hadde pyntet seg med renner nedover kinnet. Innimellom klarer man kanskje å hikste etter luft, men resten av tiden er kroppen paralysert, bortsett fra øynene som ikke slutter å renne og hjertet som atter en gang brister på den vonde måten.

–Kan du stoppe bilen?!, klarer jeg tilslutt å si. For hardt. Og for brått. Det er nemlig slitsomt med inntrykkene som skyter fart forbi vinduet mitt. Det er slitsomt med bevegelse og lyder og en kropp som mest av alt vil ligge i ball og bare få igjen pusten. Det har hendt noen ganger at jeg besvimer når det her skjer. Fordi kroppen ikke orker å takle det alltid. Fordi inntrykkene er mange og hjernen ikke i stand til å ta det inn. Så han stopper bilen. Og jeg er sjeleglad for at jeg i et øyeblikk skjønte hvilke ord jeg kunne bruke.

Det går ett minutt, så ett til. Han er fortsatt stille. Han maser ikke og spør ikke. Bare ser ut av vinduet og venter. Han vet det nå, at det er sånn det må skje. Jeg gråter. Ikke fordi jeg er trist, men fordi jeg er overveldet av hva som innimellom, til og med ganske ofte, kommer som kastet på meg og over meg og inn i meg. Hvordan jeg på et øyeblikk kan miste helt grunnleggende evner som å snakke eller tenke eller svare. Kroppen min skjelver så mye at jeg ikke makter å ta tørkepapir opp til ansiktet for å tørke kinnene og jeg er glad for hvert hikst som kommer, for akkurat da får jeg puste. Bena mine kjenner jeg ikke lenger og fingrene har stivnet i en vinkel som er rar. Ryggen bøyes litt vondt bakover, for underbevisstheten prøver å åpne meg opp. Men i motsetning til de første gangene blir jeg ikke lenger redd. Jeg vet at det bare er hjernen som akkurat da ikke tålte noe mer og som i stedet for å skru meg av som så mange ganger før prøver å restarte meg i våken tilstand. Og det er vondt og ekkelt og rart. Men det er ikke farlig.

Vi står stille, han og jeg, jeg og han. Forbi oss tusler verden i sitt eget onsdagstempo og mang en pike titter inn og lurer nok på hva for noe nå han har gjort, som har en kone gråtende ved siden av seg. Men tårene kommer sjeldnere og grepet løsner om pusten. Det har gått noen minutter til og denne tålmodige skapningen jeg er så velsignet å være gift med forstår at det snart går greiere. Du er modig, sier han. Jeg fnyser. Nesa er blitt rød og rennende. Øyevippene har klistret seg sammen og på genseren er det snørr. Det er vanskelig å tro på han i de situasjonene man selv føler seg så inderlig blottlagt og annerledes. Men han sier det igjen. Og igjen. Du er modig, sier han. Du er fin og du er flink. Jeg ser du strever, men du mestrer alltid.  Jeg begynner sakte å få følelsen tilbake i bena og med papiret jeg har krøllet sammen i hånden klarer jeg forsiktig å tørke ansiktet. Litt etter litt. Jeg skjelver enda, for nervene blir slitne av sånt som dette. Jeg synes virkelig du er modig, sier han igjen. Jeg fnyser ikke denne gangen. Men jeg legger meg inntil ham. Så inntil som man kan når man sitter i en bil. Og uten ord forteller jeg han hvor høyt elsket og hvor uvurderlig viktig han er. Han kysser meg på hodet.

Han er en bauta i livet mitt. Han er tryggheten og godheten og alt som er fint. Han har valgt meg slik som dette og det er kanskje det fineste av alt.

– Vi kan snakke om det som skjer rundt deg en annen dag, sier han. Og hvis du vil kan vi bestille mat og ta med på rommet ditt.

Så begynner han å kjøre igjen. Uten å la meg føle meg liten eller dum. Men god nok. For vi skulle jo bare på date og jeg klarte det ikke. Men det går bra. For han elsker meg uansett. Og om ikke det er kjærlighet, så vet ikke jeg.