Rundt om i det ganske land er det før sommeren mye fokus på barna det er så synd på. Barna som ikke har råd til å reise bort i sommerferien. Barna som ikke vil ha noe å fortelle om når skolen starter opp igjen i august. Barna som dette landet visstnok har delt inn i to grupper; de som kan reise bort og de som ikke har råd til det. Og landet vårt er fullt av velmenende sjeler som låner bort både hus, hytte, bil og båt til de som ikke har penger til å kjøpe sånt selv. Og det er fint. Men er det virkelig sånn at barna som ikke har hytte eller båt eller barna som ikke får reist til Malaga eller andre finfine steder er de barna det er synd på i sommer?
Hva med barna som har en mor som drikker eller en far som slår? Hva med barna i Norge som har foreldre som ikke bryr seg om dem? Som synes de er i veien og som hoier dem ut? Hva med barna som lever med ubrukelige voksne og som gruer seg til lange dager, lange uker, uten en skole å rømme til?
De aller fleste barn i Norge i dag har yrkesaktive foreldre. Men når sommerferien kommer vil de aller fleste også ha noen få uker ferie. Dager som kan brukes til hva man vil. Ingen vekkerklokke og ingen ting å huske. Fotballen er lagt på hyllen frem til høsten igjen og skolebøkene ligger i en sekk i en krok. Møtene på kvelden handler ikke om jobb disse ukene, men samvær med familie eller naboer eller venner. Og det er her det virkelige skillet mellom barna i Norge dukker opp. For uansett om man har råd til å nyte sommeren i utlandet eller hjemme i sin egen bakgård, så har de fleste av barna foreldre som vil nyte fritiden sammen med dem. Mens noen få, de det virkelig er synd på, har foreldre som heller vil ha ferie i fred enn å se hva barnet har oppdaget eller lært eller sett. Foreldre som vil ha pause fra unger de selv har satt til verden. Foreldre som vil være voksne, som vil at barna skal være stille og slutte å forstyrre. Foreldre som blir sinte, som skriker og som sier stygge ting.
Noen barn kommer i sommer til å oppleve fantastiske ting i land med navn jeg ikke klarer å uttale og noen barn kommer til å sitte i en grøft med en mor eller en far i Norge og smake markjordbær på strå for første gang. Noen barn kommer til å få ri på en kamel i ørkenen og noen barn får gå på skattejakt i hagen med en tante. Noen barn skal få være med i Bamseklubben på Mallorca og noen barn skal få kveldsbade mens solen går ned og det lokale Sankthansbålet sikkert er det største og det fineste på hele kloden. Tilfelles har disse barna at de opplever, sanser, føler, nyter og lærer sammen med voksne. De blir sett og de føler tilstedeværelse og kjærlighet. De blir utfordret og de blir satt på plass, de blir kilt og de blir lest for. De blir elsket på godt og vondt og rent uforbeholdent. I en jungel eller på en sæter i vårt eget land.
Det er ikke disse barna det er synd på i sommer. Ingen av dem. Alle disse kan komme på skolen i august og fortelle om enten palmetrær og elefanter eller godnatthistorier med et pledd over bena på terrassen med en bestemor her i Norge. De barna vi ikke får høre noe fra er de som ikke er blitt sett. Og som fortsatt ikke blir sett. De som har en mor eller en far som setter seg selv foran. Ikke bare en gang i ny og ne, men hver time av hver dag. De barna som ikke får gå på tur fordi foresatte vil sove lenge. De barna som ikke vil ha med noen hjem fordi det er så flaut og skittent og skummelt om vennen også får kjeft. De barna som gruer seg til ferie – ikke fordi de ikke kan reise til et land som er varmere enn vårt, men fordi de ikke får pause fra sitt eget hjem i åtte lange uker. De barna som burde bli sett, men som er så stille at de ikke blir det likevel.
Det er de barna som kommer til skolen i august med klump i magen. Og det er de barna det er synd på. Ikke de som har funnet verdens fineste sjøstjerne, den som er litt rød og litt lilla og som passer perfekt i en barnehånd, selvom den er funnet på stranden i Norge og ikke i Hellas. Den som er funnet på stranden sammen med pappa en tirsdag man hadde restemiddag. Fordi det var alt han hadde råd til. Men det visste ikke barnet som lo av vitsen hans, der de satt på et pledd på gresset eller gjemte seg fra regnet under et tre.
Er det ikke opp til oss voksne å lære barna om verdier? Verdien av en krone og verdien av tilhørighet og verdien av å være sammen? Er det ikke vi voksne som sier at å reise bort er den gode løsningen? Er det ikke i bunn og grunn mitt ansvar å legge lista for hva som er bra nok for akkurat meg og mine to? Og ikke verken samfunnet, sydenferiehistorier eller definisjon på fattigdom? Hvorfor skal vi skape et land der kun det beste skal være godt nok og normaliteten så firkantet og snever? Jeg sier ikke at livet som fattig har vært en dans på roser, men det er ikke gitt at det er synd på de som er det likevel. Barna mine var lenge blant «de fattige barna» i Norge, men selv da det stod på visste jeg ikke om noen som var rikere enn oss. Og takke Gudene, eller hvem du nå tror på, for det.
For det finnes mennesker som er så fattige at alt de har er penger.
Og barn staver kjærlighet slik; T-I-D.
Forfatterfrue 
Hvis vi syns synd på de barna som lever med voldelige foreldre… Utelukker det da at vi kan synes synd på andre barn? Barn som får troen på at mamma og/ eller pappa er best i verden og får til alt, ødelagt? Kan man ikke synes synd på eller føle med de barna som når alle barna blir spurt: «Ja, hva har dere å fortelle om sommerferien deres? Nå gleder jeg meg til å høre!», sitter og hører på andre fortelle om Kongeparken, Tusenfryd, Bø i Sommerland, Dyreparken og Kaptein Sabeltann… Så slukkes liksom iveren deres, de rekker kanskje ikke opp hånda lenger.. ! Selv om barnet DITT har vært i skogen og plukket bær, ved sjøen og samlet skjell, eller på høyeste fjelltoppen i distriktet, så blekner disse historiene i forhold til safaritur i Tanzania, 4 uker i Australia og ett besøk i Disney World. Det høres så fint og flott ut Jeg tror ikke du har vansker med å skjønne at barna skjønner forskjellen.
Jeg jobber i skolen, har jobbet i barnehage i mange år før det. Hvert år etter sommerferien, så er det barn som føler de ikke har stort å fortelle, og står ansikt til ansikt med følelsen av at deres foreldre ikke evner så mye som andres foreldre. Det er ikke nødvendigvis selve opplevelsen av ferien de blir lei seg for, men det at de personene som barnet ser sånn opp til, nesegrus beundring faktisk.. De er visst ikke fullt så bra som andres mammaer og pappaer. Og hvem tror du kjenner det stikket best, når du har fått barnet ditt hjem, skikkelig umulius i dag altså… Sinnesanfall og tårer, beskyldninger hagler, og så smeller ungen til med en kommentar om at DU ikke klarer å få til en skikkelig ferie engang! Sånn som alle andre, DU er grunnen til at hun/ han har hatt en KJEDELIG ferie!
Hvem tror du kjenner på den? Føler seg mislykka og at en ikke strekker til? Totalt fiasko! Selv om en har brukt en masse mer tid, energi og innsats for å skape gode opplevelser enn de foreldrene som ligger ved bassengkanten og gløtter bort på ungene sånn innimellom paraply-drinkene av og til.
JEG har nemlig også vært den mammaen, år etter år. Bare syns synd på de du vil, jeg vil ikke ha din medlidenhet. Jeg klarer meg uten halvhjertede kommentarer om at «Ja, det er jo herlig å bare være hjemme også!», jeg sørger for innhold i ferien for mine barn likevel. Men hvis du virkelig setter deg inn i andres situasjon, så kan du kanskje forstå at dette kan være litt sårt og vanskelig, for både barn og foresatte? Eller?
Det handler, i mine øyne, ikke om at foreldrene ikke er gode nok selv om de ikke kan tilbringe 4 uker i Tanzania, eller reise til Disney World! Det kan de færreste foreldre år etter år… Å er det egentlig det som er fasiten på en god ferie? Alle barn har noe å fortelle fra sin ferie, det handler om hvordan den voksene som spør møter de barna hvor familien ikke har brukt ti tusenvis av kroner på en «fin» ferie. Det handler om hvordan vi legger frem aktivitetene for sommerferien for barna våre, og hva man velger å fokusere på! En telttur i skogen kan være en like stor opplevelse som en tur til Disney World, jeg mener at det blir til det vi voksene gjør det til! Hvis du som voksen i utgangspunktet synes at en telttur i skogen, plukke skjell ved sjøen eller bær på en fjelltopp ikke er «godt nok», da blir det ikke det! Å gi ungene våre gode opplevelser handler ikke om HVA man gjør, men HVEM man er sammen med og HVORDAN man er sammen! Å man kan ikke sammenligne å synes synd på barn som ikke reiser på dyre ferier med barn som opplever grov omsorgssvikt og kanskje overgrep fra sine nærmeste, det kan på ingen måte sammenlignes! Hjemmeferie setter ikke like spor som vold, rus eller omsorgssvikt, det synes jeg er en sammenligning som ikke hører hjemme noe sted!! 👊🏻
Du har ikke oppfattet poenget mitt… Barnet ditt kan i utgangspunktet synes ferien i telt eller oppe på en fjelltopp var helt utrolig fantastisk! Det er når det barnet skal formidle det til de ANDRE barna at det ikke lenger lever opp til de andres «standard».
Det er mye fokus på dette med kroppspress og unge i dag… Når skal dere forstå at det er helt den samme greia med ferier og andre materielle goder?
Jeg sammenligner heller ikke mangel på dyre ferier med vold og misbruk. Jeg sier bare at det faktisk går an å ha medfølelse med flere enn bare én gruppe. Det ene utelukker ikke det andre.
I skolen er det viktig å sette fokus på at alle opplevelser er bra, og ikke rangere de etter hva man som lærer eller assistent mener er best. Dette handler om god klasseledelse og godt klassemiljø. Har man det, blir det et godt miljø til å samtale om ferien.
Det er jeg helt enig i. Vi har alikevel en bortimot umulig utfordring i at noen foreldre gir videre SINE fordommer til sine barn, og disse fordommene tar barna i aller høyeste grad med seg til klasserom og skolegård.
Selvfølgelig, men det er ikke i klasserommet sammen med læreren, alt utspilles. Det finnes frimunutter, det er samvær utenfor skolen. Mange rom hvor man føler seg verdiløs og fattig. Så la oss synes synd på alle barn som har det vondt, både inni og utenpå, uansett årsak. Har man mistanker om mishandling eller førsømmelse så meld fra, da hjelper ikke å bare synes synd på.
At ungene i barnehagen er flau for ikke å ha reist på ferie til utlandet eller safariparker, tror jeg ingenting på. Jeg har to barnebarn og vi har vært i svømmehallen, plukket skjell, brent bål, plukket bær, syltet. bakt, badet, gått tur, laget rebusløp, laget eget kostymeball og sydd antrekkene selv, samlet familien til grilling, nevøer og nieser har kost seg skikkelig og alle har hatt en fortreffelig sommer… Herlighet, det er de voksne som er fattig og ødelegger for barna om de tror det må de store pengene til for å bli sett og opplevelser…
Her er jo du med på å lage til akkurat denne stemningen, at det er synd på barnet som har hatt norges ferie i stede for syden ferie. Er det ikke din oppgave som nettopp lærer å sette en stopper for slik oppfattelse og heller inkludere disse ferie historiene og gi barnet en positv tilbakemelding om at ‘dette hørtes ut som en super ferie’
jeg har vokst opp med ferie hvert år på hytta, og de har jeg fantastiske minner fra. Vi badet i stranda, lagde sandslott, fant krabber, dro på fisketur; kunne spise deilig selvfanget middag, hadde piknik, dro på turer, koset oss med grilling, vi kunne bade fra kaia, vi lagde bål i skjæra og spiddet pølser, lærte oss å ro, sprang avgårde til butikken å kjøpte is, vi lagde vafler og saft og solgte på stranda, hadde st. Hans feiring med sekke- og potetløp, på de dagene med dårlig vær hadde vi det koselig inne med fyr i ovnen, brettspill, kakao og nysyekte boller, vi satt tett sammen under pleddet og hørte på eventyr fortellinger, vi hadde foreldre, besteforeldre, grand tante og onkel, tanter, onkler, søskenbarn og tremeninger som vi kunne besøke når vi ville, hos mormor og morfar var det alltid en kjeks eller pannekale å få, vi følte oss elsket, vi sprang over haugene og lo. En gan reiste vi også til syden, forventningene var store etter «alle de andre» hadde fortalt om sine turer. Men sydenferien var den største skuffelsen jeg hadde som barn. Det var utrolig kjedelig, sanden var for varm til å gå på, for tør til å leke med, sjøen hadde sterke strømmer så vi kunne bare vasse, bassenget var overfylt, vi kunne ikke gå fritt og løpe for det kunne være «skumle mennesker» maten var så som så, men der vi lagde hjemme var mye bedre, på de såkalte guidede turene var bussene og stedene overfylt, det var som sild i tønne, varmen var forferdelig og det var ikke et sekund ferie for mine foreldre. Alt vi ville var å reise hjem, hjem til hytta og få lov å være lykkelige barn som kunne være fri. Eg har aldri følt at mine historier om ferie ikke var gode nok, tvert imot, jeg opplevde at de som hadde vert i bamseklubben i syden, for foreldrene ville ha fred, de var misunnelige på alle opplevelsene jeg hadde hatt. Og jeg hadde en lærer som tok initiativet til å fremstille alle sine feriehistorier som like gode, det var ingen voksne som synes eller sa ‘åja, har du bare vert hjemme’
du må være klar over at barnet fanger opp ditt synspungt på ting selv om du ikke sier noe, barn har intuisjon, så tenk litt over hva det er du vil skal oppfattes fra deg.
Du får ikke lov å trakke på mine fantastiske minner med slik tullprat. Her er det du som ødelegger for de barna med hjemme ferie, du som får dem til å føle deres historer ikke er god nok. Kanskje du skal tenke litt gjennom hva det er du fremmer, og hva du egentlig budre fremme.
Så trist at du tror det er jeg som fremmer og ytrer disse negative holdningene… Det er det virkelig ikke, jeg observerer at andre voksne og barna selv gjør det. Jeg har skrevet gang på gang at det ikke er meg som syns hjemmeferier eller norgesferier er å forakte, men at barn arver foreldres holdninger og at den gjengse holdningen er at å være hjemme ikke er status. Jeg mener ikke det personlig, men ser at det er det som er den generelle oppfatningen. Jeg føler meg veldig misforstått av deg, så det hadde vært fint om du kunne lest alle kommentarene mine på dette blogginnlegget.
Jeg synes dette var så herlig å lese! Endelig et innlegg som beskriver mitt syn på feriedramaet som utspiller seg i media.😤 Ungene mine har ikke vært i syden, rett og slett fordi jeg tidligere ikke har hatt råd, og i år fordi jeg ikke har prioritert det 🙂 Vi skal reise på ferie i år, til familie, og vi skal skape gode minner som ungene kan glede seg over. Jeg synes ikke synd på ungene som ikke får reist til syden! Jeg synes synd på alle de barna som hater sommerferien pga krangling, vold og rus. Det er vi voksne som ikke mener at hjemmeferier er bra nok, ikke ungene!
Heilt enig, det er vi vaksne som lagar dette feriehysteriet! Vi kaver opp ungene og trur at det å ha flotte utanlandsturar er oppskrifta på lykke både for liten og stor. Herregud, vi må lære oss å ta det litt meir med ro, nå har dei fleste nemleg råd til det!!
Slik legger leser innlegget ditt, er verdien av tid sammen, og det å bli sett og satt pris på, uavhengig av reisemål og økonomi. Jeg er den første til å innrømme at ikke alle ferier blir optimale (heller ikke de eksotiske) og at det kan være krevende der og da, men tror likevel at det beste vi gir barna våre, er tilstedeværelse og positiv oppmerksomhet, uansett hvor.
Jeg ble rett og slett litt overrasket nå over at du får kommentarer MOT det du skriver. Jeg er så enig som det går an å bli. Det er vi voksne som skaper verdier for barna, og det inkluderer lærerne som spør hva di har gjort i ferien. Ikke spør på en måte som om at alt ska være så stort, flott og spennende, spør gjerne hva di husker best fra ferien, hva var det kjekkeste.
Jeg er heldig, jeg har ei svigermor som har hus i Thailand, så vi kan reise dit forsåvidt billig, og det har vi gjort. MEN det ungene huske aller aller best fra Thailand, det er at di badet. Di badet i bassen hele dagen! Året etter var vi i Danmark å hadde hus med innendørs basseng. Det di husker best; di badet. Året etter det var vi på hytta som er knøtt liten, ingenting fancy, vi har ikke innlagt vann, vi må gå et stykke til hytta å være ting. Det året var det nydelig vær og vi badet i elva nedfor, tok med oss oppvasken i en dunk sammen med zalo og børste og tok oppvasken i elva, gikk fjellturer, plukket blåbær og markjordbær. Og denne ferien tror jeg di husker best. Tenk å ta oppvasken i elva, og å vaske håret i elva. DET var en opplevelse det.
Ja, jeg ser hva jeg skriver; vi har hatt mulighet til Thailand og Danmark, og har ei hytte. Men poenget er at unger er ikke kravstore. Det enkle er ofte det best og det er opp til oss voksne å skape verdier for di. Det er kvalitets tid sammen med oss di husker og setter pris på. Kroppspress, motepress, feriepress, hva er det som skjer med oss?
Godt sagt! Bare lurer på: hvis det er synd på de barna som må være hjemme pga. økonomi er det da også synd på de som må være hjemme pga. sykdom, foreldre som ikke har ferie samtidig, foreldrenes ønske om å være hjemme med senkede skuldre, pga. kjæledyr som ikke kan forlates og alle andre grunner til å være hjemme? For hvis det ikke er synd på samtlige, da er det ikke pengene, men foreldrenes eget ønske om å reise bort og deres mindreverdighetskompleks i forhold til dette som er problemet, IKKE det faktum at barnet må feriere i eget hus. I den barnehagen jeg jobbet i mange år pleide vi å si at barna har det best når foreldrene har det godt. Hilsen 3-barnsmor som bare går på Tusenfryd hvis jeg kan få gratisbilletter: kan ikke fordra sånne steder, ungene er heller ikke spesielt begeistret.
Å den satt! Fantastisk refleksjon! Jeg syns og at det var helt utrolig at hun kunne få negative svar på dette innlegget! Det er faktisk vi foreldre som skaper feriepresset. Ikke ungene. Jeg har jobbet i barneskolen og ALDRI opplevd at det noen har gjort er besre enn hva noen andre har gjort..
For å ha mitt på det rene er jeg HELT enig i innlegget, det var kommentaren under jeg var uenig i 😄 Hurra for at det blir satt fokus på de barna det VIRKELIG er synd på, og at fokuset på HVOR ferien går kommer langt bak i rekka 😄 Hilsen småbarnspedagog og mamma, som slår et slag for ferie utifra de rammene man har, der ikke noe er bedre enn noe annet ☀️😄☀️🌸
Så bra skrevet – og helt enig!!!
Hurra for ett fantastisk innlegg!
Jeg er så enig i det du skriver. Og jeg blir rystet over at det går ann og komme med negative kommentarer til dette. Jeg har selv vært det barnet som gruet seg til hver eneste skoleferie fra jeg var 10 år gammal. Jeg hadde en stefar som misshandlet meg og broren min med grov fysisk og psykisk vold! Hvor vekkerklokka fortsatt ringte kl 06.30 om morningen, og vi måtte lage frokost til stefar, for så og måtte være ute og jobbe ilag m han. Male hus, klippe plen, luke, bygge terrasse.. han hadde nye prosjekt hver sommerferie(og andre ferier), vi hadde ofte venner som kom og spurte om vi ville være med ut på ting, men vi fikk aldri lov. For vi måtte jobbe, og få bank og bli helt nedrevet av alle kommentarene om hvor fæle, ekkle og ubrukelige vi var! Heldigvis(!) fikk vi tilbringe halve ferien ilag m vår far! Og da koste vi oss! Selv om vi aldri dro på utenlandsferier. Men vi var hjemme og fikk besøk av familie! Tilbringte lange varme dager på stranda, fikk de voksne med oss på vannkrig, fotball-, volleyball- og badmington-spilling! Det er de beste minnene jeg har fra ferie når jeg var barn! Også fikk vi være i campingvogna til farfar, og vi elsket det!
Så jeg roper hurra for at noen setter fokuset der det trengs! Jeg trengte aldri noen fancy ferie til utlandet eller alle slags parker.. Jeg satte umåtelog stor pris på og få tilbringe tid ilag med familien min som virkelig brydde seg om meg!
Er enig i mye som skrives her:-) Fokuset bør ligge på å være tilstede med barna uavhengig hjemmeferie eller fancye utenlandsreiser. Er vel nok av de barna som til tross for eksotiske reisemål, har en ræva ferie fordi mor og far kun prioriterer seg selv og hva de har lyst til:-(
Det bør også legges mindre vekt på alle disse feriefortellingene når barna kommer tilbake på skole/barnehage, lærerene bør skjønne at det gjør vondt værre for enkelte elever.
Yes! Endelig kom den, tusen takk! =) Mindre fokus på feriefortellinger hadde vært bra
Så utrulig sant, lykke og glede handler ikke om penger og god rån, men om initiativ.
Det er svært utidig å sette to grupper opp mot hverandre. Man må kunne ha to tanker I hodet samtidig. Så kan man jo diskutere hvem det er mest synd på. Men hvilken hensikt har det? Hvem kan sette seg til dommer over andres følelser? Tusen takk til alle de som låner bort sine feriesteder til dem som ikke kan ta seg råd til å reise! Og tusen takk til sånne som Ada Sofie Austegard som bygger et opplevelsessted for de barna som har vært utsatt for vold!
har lest gjennom svarene her, og noen gjør meg faktisk skikkelig sint. Mine barn har fått oppleve både Amerikaferier og sydenferier , og båtferier i en gammel tresnekke , og det er feriene i den gamle båten de husker med størst glede, Feriene der de fikk fyke rundt i en liten jolle med påhngs og fiske sin egen middag som de grillet på bål, Fisket krabber og ikke minst, Tiden med mor og far og andre familier i båter . Feriene der det absolutt ikke fantes stress, -Der spenningen av og til var om båten ville starte. Telle myggestikk .
De barna det virkelig er synd på er de som er på sydenturer som ender med at de går for lut og kaldt vann mens foreldrene drikker seg dritings hver dag og lager spetakkel og uhygge . De barna er det synd på
Jeg regner med det er kommentaren min som gjør deg skikkelig sint. Og det er helt greit, så lenge du har forstått hva jeg vil frem til. Jeg mener ikke at det er synd på barna som ikke får de dyreste feriene og velter seg i luksus, fordi de går glipp av noe så helt usannsynlig fantastisk. Jeg sier at det kan være sårt for dem, fordi ANDRE barn, og faktisk voksne også, har så fokus på disse dyre utenlandsferiene og hvem som reiser og ikke reiser. Det ER ikke generelt sosialt høystatus å være hjemme hele ferien, og det syns jeg er så synd! Derfor skulle jeg ønske folk tenkte seg litt mer om, før de skryter om ferien de skal på eller har vært på, for de overfører sine holdninger til barna sine. Jeg har sett det så mange ganger i løpet av de tjue årene jeg har jobbet med barn.
Jeg har sett både barn og voksne få spørsmål om hvor de skal i ferien, der de forlegent og motvillig innrømmer at de bare skal være hjemme. Det er ikke noe galt i det. Det er heller ikke noe jeg innbiller meg. Så da har det med folks holdninger å gjøre, og ett press på foreldre som ikke er bra.
Jeg sier også at det å synes synd på en gruppe, ikke trenger å utelukke en annen gruppe. En kan føle med mange, og ha forståelse for ulike utfordringer. Det er ikke en konkurranse om å få mest sympati. Men husk at barn er mennesker med helt naturlige følelser, som f eks misunnelse og stolthet. Noen barn har ett behov for å hevde seg, og av og til skjer dette på andre barns bekostning. At folk som kommenterer her og sier de jobber med barn og ALDRI har sett eller hørt noe om det, syns jeg er hårreisende og skremmende. For det er så utbredt, å hevde seg ved å skryte om ferier og samtidig gjøre narr av andres ferie. Ser en ikke det, så har en valgt å lukke øynene.
Jeg er helt enig i det du skriver, Ann Kristin.Akkurat slik ser jeg det også.Dette er en virkelighet som undergraves og glattes over, men den er det like fullt.
Jeg har slett ikke hatt råd oppigjennom til å ta mine unger med på dyre ferier, Jeg sparte lenge og fikk råd til ei uke i ferieleilighet i Danmark i 1987, da laget vi alle mat selv og kjørte rundt på forskjellige plasser hver dag, jo vi var i Legoland en dag og i Løveparken en annen dag, resten var vi på utforskning rundt om på strender og i noen grotter vi fant. Barna mine er voksne nå, og de husker den turen fremdeles. Ellers her hjemme har vi brukt sandstrender og blåbærskogen, og vi har kost oss bestandig. Selvfølgelig som enslig mor var det tøft, og selvfølgelig prøvde ungene seg på å komme med anklager for at vi aldri har reist til syden, men de vet så godt at vi har absolutt ingen grunn til å klage. Vi har det ufattelig godt i dette landet. Vi kan selvfølgelig velge å klage på det ene og det andre, men det blir vi ikke lykkelige av i det hele tatt. Og det er vår oppgave som foreldre å lære barna at verdien vår vises ikke i antall ferieturer eller merkeklær eller andre ytre ting, verdien er den vi har inni oss, og i evnen til å sette pris på selv de små ting.. Ikke glem at unger også sier og gjør sånn som vi voksne sier og gjør, vi er deres rollemodeller. -god sommer-
jeg har vært enslig mor , da var strendene her vi bor kjempeflotte , iblant reiste vi vekk , men det er vel først og fremst foreldre som fokuserer på hvor synd det er på barna , så barna tror det selv , kanskje de nyskilte som er vant til å ha mye penger i hendene og ikke har råd til det de hadde før , nei en kan finne på utrolig mye gøy der en bor også , det er bare fantasien som setter grenser , det behøver ikke koste noe i det hele tatt , enig de som kommer fra hjem med vold og alkoholproblemer har det vanskelig. men vi har ett overklassebortkjemt problem , hvis ikke sommeren er vellykket pga en ikke har vært utenlands.
Hurra, så bra skrevet. Tid, kjærlighet og «gjørenoeannet» er det viktigste i ferien.
I løpet av noen få uker med ferie skal vi som er foreldre tilfredsstille våre egne ønsker, barnas ønsker, beste foreldrenes ønsker, venners ønsker og fylle alle krav til «sladre pressen». Vi skal vedlikeholde hus og hage, pusse opp ting, fornye oss selv, fornye hus og hjem. ?!? NEI, INGEN kan tilfredsstille ALLE!
Vi her hjemme satt opp en liste over alt vi ønsket å gjøre og jaggu så trengte vi da 70 ferie dager og en stor haug med tusenlapper! Da hadde vi heller ikke tatt med all tiden vi trengte til å fikse og ordne ting hjemme.
Vi endte opp med en konklusjon på at vi gjør det som passer oss og været når vi står opp om morgenen!
Teltturer var det som sto øverst på lista til alle 4. Vi skal Kose oss SAMMEN og lade batteriene til vi skal tilbake på jobb, skole og Bhg. Og ikke minst skal vi ha penger til overs til koselige helgeturer utover resten av sommeren og høsten! Barna her ville aldri byttet vår ferieplan mot en syden tur! De gleder seg til vannkrig,sykkelturer, øyhopping, bade i sprederen, strandturer, blåbærturer, musikkskole, dagsturer, hyttetur og krabbefiske og masse mer her hjemme i vårt nydelige nærmiljø!
Forberedelsene for å få til den ferieplanen vi ønsket har tatt tid, for i ferien vår er det ikke lagt inn tid til hus og hage. Alle ledige stunder de siste månedene har vi ordnet og fikset her hjemme .Barna fikk i tillegg et eget oppdag av en nabo som skal finansiere en tur til legoland til høsten. De ser hvor pengene kommer fra og de ser også at alle har jobbet og stått på for å få 4 uker som vi kan kose oss SAMMEN. Barna satt selv også av dager som vi foreldre kunne gå på date ❤
Tid sammen er "temaet"
Når vi er tilbake på skole, bhg og jobb så tror jeg ingen i dette huset "skammer seg" over enkelheten av vår ferie uansett hva "sladrepressen" måtte mene.
Vi synser og mener ingenting om andres ferier og bryr oss fletta om hva andre mener om vår!
året består av 52 uker … Det er ikke bare ferien som teller i det store og hele er det vel?! Det er heller ikke bare i ferien vi skal ha vondt av barn og voksne som ikke har det bra, hele året skal vi bry oss… Men i denne ferien skal vi konsentrere oss om at vi 4 har det topp -sammen- !
Enig i innlegget at det ikke er synd på de som ikke har råd, gidder ol å dra på ferie så lenge barna har det bra. Det må jo være opp til den enkelte hva de velger å gjøre. Stusser allikevel over at mange som ikke har råd til ferie i utlandet mener at de som drar på ferie til utlandet neglesjerer barna sine på ferie. Vi bruker heller mindre penger på materielle ting, og sparer til utenlandsferier. Vi går ikke i merkeklær men mine barn har vært i Australia, Japan, Thailand, Dubai bla. Og det er alltid på barnas premisser men fordi vi voksne ønsker det. Vi elsker å reise. Vi gjør ikke dette for å øke statusen vår hos andre. Det er ikke viktig for oss. Jeg legger meg ikke opp i hva andre bruker på penger på og forventer ikke at andre bryr seg om meg. Men om noen spør så forteller jeg hva planene er og det gjør ungene også. Blir underlig om vi skal nå skjemmes fordi vi reiser utenlands og ikke få snakke om det. Syns heller ikke at dere er mindre verdt selv om dere velger å være hjemme.
Fantastisk innlegg! Kunne ikke vært mer enig! Kan heller ikke forstå kommentarene IMOT! Ferien er familie tid og å skape minner sammen, hvor det skjer er ikke viktig, det er hva man gjør og hvordan man gjør det! For småbarn er heldigvis det største som fins å få være sammen med foreldre som er 100% tilstede i øyeblikket ❤
Vet ikke helt hvordan jeg skal begynne… For det første, så stusser jeg over hvorfor noen av dere blir så overrasket over noen av kommentarene her? Det er i mine øyne ingen støtende påstander eller meninger som ikke er realistiske. Har lest gjennom alle sammen, og alle har et godt poeng, men sett fra uliker sider av «saken».
Det som kanskje har vært nevnt bare en liten gang her, er at dette med å få komme på ferie av frivillige som organiserer et feriested/låner bort hytte osv. faktisk kan være ganske viktig for noen barn… Og da handler det ikke om dette «fint og fancy» greiene (som mange har hengt seg litt for mye opp i her, etter min mening). Men at nettopp de barna som ikke har en ferie med gode voksne, kan få en «erstatning» gjennom å møte andre barn og voksne gjennom slike arrangementer. Eller kanskje en enslig mor med 2 barn trenger å låne hytta til noen mer enn vi andre kan ane. Å stå fast i et mønster der hverdagen handler om jobb og hvordan man skal få endene til å møtes, kan gi et gledelig avbrekk for den lille familien hvor det heller kan fokuserer på tilstedeværelse «akkurat-her-og-nå». Kanskje kan den ene helga på den hytta noen har vært så snille og lånt bort, tilføre mor og barn noen minner de kommer til å huske i lang tid fremover, eks som å bade i sjøen, som de aldri hadde hatt muligheten til hvis ikke? Eks kan det gi en god mulighet til spontane samtaler rundt middagsbordet i hjemmet fremover, de kan tegne hva de gjorde der m.m. Inntrykk skaper uttrykk. Vi alle trenger det, enten er vi er «flinke» til å skape det selv eller får det i form av å låne hytte fra andre.
Jeg har hatt en god barndom på de fleste områder, og kan derfor selv ikke kjenne meg igjen i ting som blir beskrevet i artikkelen eller noen av kommentarene. Likevel vil jeg oppfordre til ikke å se så svart-hvitt på ting… Det ene utelukker ikke det andre, og noen ganger kan det faktisk gi noe stort for et barn/familie å få komme seg litt bort. Kanskje pappa må legge fra seg verktøyskassen for en gangs skyld og være med og leke i hele 2 dager, siden de har fått låne en stor fancy båt som kan gi dem alle et felles referansepunkt?
Det skal likevel ikke tas fokus bort fra det artikkelen egentlig handler om, som er utrolig bra at blir satt fokus på, og som nok har store mørketall. For noen barn er ferien et positivt og gledelig avbrekk, enten de er i syden, på hytta eller i byen. For andre barn er ferien et uendelig langt mareritt enten de er i syden, på hytta eller i byen. Og at et barn ikke har det bra, kan også årsaker som ikke er relatert til foreldrene.
Kjempe bra innlegg!
Kan jeg få lov å dele dette på min blogg… Med link til deg så klart?
Kjære Offshorewife, det er selvfølgelig helt greit og bare hyggelig!
Kjære dere. Så DEILIG å ha skapt et engasjement. Og jeg tror jammen ikke jeg er helt uenig med Ann Kristin heller. Vi bør flytte fokus, uten tvil.
Tusen, tusen takk for kommentarer og tilbakemeldinger. Skulle gjerne svart hver og en etterhvert som de kom, men jeg har brukt noen dager på Kysta for å lime hjernen pittelitt bedre sammen.
Ha en flott sommer og nyt menneskene deres!
– Forfatterfrua
Fantastisk skrevet!! Tårer i øyekroken og så enig så enig!!