Om å miste og å få det tilbake igjen

For en reise. For en berg- og dalbane. Jeg klarer ikke å huske hvordan livet var før, samtidig som jeg ikke aner hvordan tiden har gått så fryktelig fort frem til nå. Og sakte frem til nå. På en gang. Dagen alt forandret seg husker jeg bare delvis. Noe er brent inn i tinningen og annet er som en dus tåke jeg ikke vet om jeg var en del av eller bare drømte om. Jeg husker jeg var på skolen. Jeg husker jeg var hos fysio. Jeg husker jeg snakket med mennesker og at jeg begynte å få ganske vondt. Jeg husker at Magnus dro og jeg husker at Thea ble. Jeg husker jeg var på vei til badet. Og så husker jeg ikke så mye mer. Annet en hoing og uniformer og litt barnegråt i bakgrunnen. Jeg husker Ane holdt rundt Thea og jeg husker kode rød og en bror som kom løpende inn på akutten og som ikke fikk dra igjen – i tilfelle han var smittet. Jeg husker beskjeden vi håper du overlever og best av alt husker jeg blikket til sykepleieren da hun så meg inn i øynene og med det så på et menneske som kanskje kunne dø.

Det har vært mye vondt. Det har vært lange nåler med triste beskjeder og det har vært trening og feiling og trening igjen. Det har vært ett skritt frem og to tilbake. Det har vært lys i tunnelen og så har strømmen gått og så har man i et øyeblikk famlet i mørket igjen. Det har vært tunge avskjeder med de man elsker høyest og det har vært månedsvis borte fra hjemme. Det har vært beinhard viljestyrke, mange modige tårer og noen tårer som slettes ikke var modige i det hele tatt. Det har vært en begravelse for en personlighet og fødsel for en ny en. En man egentlig ikke likte spesielt godt. Ikke bare har grunnmuren blitt rystet, men den er blitt snudd oppned. Og oppi alt ville man egentlig bare være en ansvarlig, god voksen som fikk de små til å føle seg elsket og trygge. Den minste har klart seg greit gjennom fallene, men den litt større har syntes at dette ble vanskelig på så mange måter og hun har fått noen skrubbsår. Og det er hardt for et mammahjerte å prøve å brette vingene rundt noen og å plastre knær og følelser som blør, når fugleungen ikke vil ha henne. For hun kjenner henne ikke igjen. Den nye mammaen er ikke like god som den gamle.

Det har vært ensomme kvelder og relasjoner som er blitt ødelagt. Det har vært kamper mot systemene og det har vært drømmer og planer og utsikter som er blitt knust. Alt det som skulle bli, men som aldri ble og som nå aldri kan bli. Det har vært svik mot seg selv. Det har vært sårbarhet og nakenhet og frustrasjoner som går på så mye mer enn sånt man har følt før. Hvert aspekt av livet er nytt. H&M er blitt brukthandler og rent kjøtt eller fisk hver dag er blitt supper – fordi det er billig. Fordi sånn er det.

Men mest av alt har det faktisk vært takknemlighet. Og ydmykhet. Og glede. Og mestring og dere. Det har vært utvikling og seiere og gledeshyl. Jeg har aldri i mitt liv fått en bedre klem enn den jeg fikk av Thea, første gang hun så meg etter innleggelsen. Jeg hadde sett bilde av henne i avisen og jeg visste at hun savnet meg og ville klemme meg i minst åtte timer når hun fikk se meg igjen. Og etter fem uker borte fløy Maja henne fra Tønsberg til Stavanger universitetssykehus for meg. Og Thea hoppet opp i sengen min og hun klemte meg lenge. Og hardt. Og hun ville ikke slippe taket, for forrige gang hun slapp taket ble jeg borte. Så vi bare lå der, under dynen på det lystette rommet jeg hadde der borte, og klemte lenge. Og snakket litt og klemte mer. Hun hadde reddet livet mitt og jeg visste det.

Jeg har aldri vært stoltere enn da jeg gikk på egne ben, bak rullestolen, gjennom dagligstuen på Eiken Rehabiliteringssenter. Det var ukesvis siden forrige gang jeg hadde gått selv og selvom jeg fortsatt ikke kunne gå uten å holde meg fast i noe, så hadde jeg både teppet og verden under føttene mine akkurat da. Og det var musestille i rommet og menneskene holdt pusten og man kunne hørt en knappenål treffe gulvet. Og de så på meg, alle disse fine folkene som også var på rehabilitering og som hadde sine egne ting å stri med, og de var livredde for å forstyrre meg og de gråt for meg, for de så at det var så inderlig vondt. Mennene sluttet å lese avisen og damene gispet. De hadde ikke sett meg stå før, ennå mindre gå. Og etter 18 meter – 18 lange, vonde, helt fantastiske meter – satt jeg meg ned i sofaen. Og tårene rant og jubelen stod i taket og jeg hadde mestret noe var som vannvittig og damene klemte meg og mennene fikk støv i øyekroken og alle klappet.

Jeg har aldri vært mer ydmyk enn de øyeblikkene hvor jeg har sett norsk helsevesen inn i øynene og virkelig forstått hvilken fantastisk innsats disse menneskene gjør hver eneste dag. Hvor utrolig undervurderte og overkritiserte de er. Hvilken betydning de har for både meg og de som er sykere og de som er friskere. Et klapp på skulderen, en rask klem eller en ekstra tur innom rommet på kveldsrunden. Å holde et menneske som skal dø i hånden. Å mate et menneske som ikke klarer det selv. Å vaske en voksen sitt underliv, en som for bare en uke siden klarte det selv, uten å få henne til å føle seg mindreverdige. Å gjøre en mørk dag litt lysere og en tung periode litt lettere. De små tingene som virkelig, virkelig betyr noe når alt man ellers gjør er å ligge på rommet sitt, være syk og se på skyggene bevege seg over veggen mens morgen blir til formiddag, ettermiddag og kveld.

Jeg har aldri vært mer takknemlig for sånt som virkelig er viktig før. Ikke viktig som i et møte på jobben eller å komme tidsnok til selskap eller å kle seg rett for anledningen. Ikke viktig som i å tilegne seg riktig utdannelse eller å følge alle regler. Men viktigviktig. Som forsiktig fnising fra et barn og jakten på en sommerfugl og lukten av kaffe eller honning eller nyklippet gress. Som enkel mestring og en datter som liker den nye mammaen like godt som den gamle. Endelig. Som gode ord sendt fra hjerter lang bortefra. Som alle de gangene dere der ute har gitt av dere selv. For dere gjør det hele tiden. Absolutt hele tiden. Om det så er et stå på eller en klem uten ord eller besøk når man ikke ønsker, men virkelig trenger. Det kan være ting en tier og bare sitter ved siden av i gresset en kveld man ikke skal noe og natten er lang og pilsen er kald. Dere har vist meg og mine så fantastisk mye omsorg og forståelse og medmennesklighet at jeg ikke på et helt liv kan gi dere en brøkdel tilbake. Sånne virkelig viktige ting som blir pakket inn i gråpapir i løpet av alle hverdagene, men som alltid står igjen som det største og fineste og viktigeste i det øyeblikket du får beskjed om at du kanskje ikke lever i morgen. Sånt som er viktigviktig.

Snart har det gått fem år siden den samme dagen i september 2011. Dagen da alt ble nytt. Fem lange, vonde, fantastiske år. Jeg vet fortsatt ikke når jeg kan lande i situasjonen som er ny og det har vært mange situasjoner jeg skulle ønske jeg ikke hadde utsatt menneskene mine for. Spesielt ikke de to små hjertene her hjemme. De som er snille og gode og modige. Det er mange situasjoner jeg har vært usikker på om jeg kom til å komme meg trygt igjennom og som jeg kanskje ikke hadde trengt. Og det er forsatt en hel del ting i dag som på mange måter ikke er som det bør. Men, tross det, vet jeg at jeg aldri vil tilbake til livet sånn det var før denne dagen i 2011. For det å kunne se seg rundt nå og å nyte øyeblikkene og sanse anderledes og å vite mer og å ikke være redd for døden, men likevel kjenne at livet er bedre, det er utenfor mitt vokabular å sette ord på. Å nyte klemmene fra de små hver kveld, fordi man vet at livet skjørt og det kan være siste gang. Og å kjenne på stormen av takknemlighet for å fortsatt være til, når de viktigste legger seg tett inntil en dag man selv ikke synes å ha mestret, mens de hvisker Jeg har hatt det fint i dag, mamma. Å legge merke til følelser som er på innsiden av sjelen og å finne farger i luften og å puste med hvert fiber i kroppen, sakte sakte, så man ikke går glipp av noe, det er utsøkt. Å kunne sitte i sin egen stue, med verden på utsiden, og ikke ha behov for å gå dit, men bare ta seg en slurk til av vinen og pakke teppet godt rundt kroppen og lukke øynene og å bare lytte og nyte og være tilstede i seg selv, det er forbausende deilig.

«… Det er dermed grunnlag for å si at hennes meningitt/encephalitt har gitt henne varig sequele, og at tidsperioden for en evnt. bedring nå er forbi.», skrev spesialisten min i nevrologi til NAV for snaue to år siden. Året før ville jeg begynt å gråte av den samme setningen, fordi jeg ville være mer. Jeg ville bidra. Og skape. Og gi. Jeg ville sjonglere tekster og bilder og barn og mestring og jeg ville grave opp igjen den delen av meg som døde og puste nytt liv i henne. Nå, nesten fem år etterpå, begynner selvfølelsen endelig å hviske til hjertet og sjelen og hodet at Se. Du klarer ting du også. Så fint. Bare gjør det sakte. Se der ja! På fem korte, lange år har jeg lært mer om livet og døden og meg selv enn på de første 23 der jeg i fornuften visste at livet kunne snu seg på et øyeblikk, men i den samme fornuften aldri helt skjønte det. Nå skjønner jeg det. Og jeg finner et sjal med fine følelser og pakker meg inn i det og jeg får for første gang på lenge følelsen av at jeg, på godt og vondt, fortsatt er bra. Bare enda litt ny.

«Tenk hvor lykkelig du hadde vært
om du hadde mistet alt det du har nå
Og så fått det tilbake igjen.», 
er et sitat fra topp tre listen min.

Jeg fikk alt tilbake. Mye kjente jeg igjen, noe jobber jeg fortsatt med å gjøre til mitt og en del har jeg ikke funnet ennå. Men det har bare gått omtrent fem år. Gi meg fem til, så skal jeg vise dere mirakler.

1 thought on “Om å miste og å få det tilbake igjen”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s