Rokk i fødselsdagspresang

Hva er det egentlig å ha skadet hjernen? Hva betyr det å ha skrubbsår på hukommelsen? Hva skjer i en sjel når den ikke lenger kan ringe til hodet og få beskjed om hva følelsene betyr?

Du kan forklare hjerneskade med så mangt. Men det er aldri planlagt. Det er aldri noe du har kunnet forberede deg på. Verken som kjæreste, datter, far eller pasient. Det er noe av det mest nakne jeg har opplevd til nå i livet. Og jeg har definitivt opplevd min del av nakne øyeblikk. Man er, helt plutselig, sårbar. Man har helt ut av det blå hatt et det skjer ikke meg øyeblikk. Og så skjedde det deg. Og det skjedde meg. Og sånn i starten går det overraskende greit. Men så går det ett år. Så ett år til. Og så står man der, flere år senere, uten å kjenne seg selv og uten at omverdenen kjenner deg og uten at fagfolk egentlig kan forberede deg på hva det er som skjer og man føler på følelser man ikke helt kan sette fingeren på. Og man trodde selv at man skulle være friskere og verden trodde at man skulle være litt mer over det. Men det er man ikke. Og så er man… naken.

Plutselig kan jeg ikke bestemme lenger. Det er nytt og litt skummelt. Jeg har alltid kunnet bestemme. Jeg har alltid satt meg et mål og jobbet hardt og klart det. Men plutselig er jeg bare en del av en skjebne jeg ikke får føre rattet til. Plutselig går man fra å være en hjelper til å motta hjelp gjennom Tiltak for funksjonshemmede. Selv når jeg gir alt jeg har ved de enkle hukommelsesoppgavene hos ergoterapauten klapper han meg forsiktig på skulderen og sier nå er det greit. Jeg er ikke frisk nok. Jeg skal ikke bli for sliten. Jeg vil bestemme selv om jeg skal bli sliten eller ikke. Vi kan prøve igjen senere. Om et halvt år kanskje. Så gikk det et halvt år. Og jeg prøvde igjen. Og vet dere hva? Jeg var livredd. Jeg visste ikke hva jeg kunne forvente av meg selv og jeg var redd inn i benmargen. Og sårbar. Og naken. Og full av uærligheter.

Før kunne jeg bestemme over mine egne følelser. Nå detter de ut av meg uten at jeg merker at de kommer, ennå mindre klarer å stoppe følelsene i tide. Før visste min eldste hvem jeg var og hvem hun hadde å forholde seg til. Nå har hun fått en ny mamma. Og hun likte den gamle bedre. Hun likte bedre den som kunne sjonglere med leker og matlaging og latter. Den som var tålmodig og som husket turdager eller fotballtreninger. Nå har hun er ny mamma som blir sint hvis ting ikke går og som ikke engang husker lekser. Det er flaut. Og hun liker det ikke. Og det gjør hun klart ganske ofte. Og for en ny mamma kan det stikke litt i hjertet. Ganske mye i hjertet, faktisk. Så mye at hjertet knuser på daglig basis. Og så må man lime det sammen igjen når kvelden har funnet huset vårt og barna sover og drømmer om fine ting og glade voksne. Og hjertet tørker over natten og er helt igjen dagen etter. Men selvom man prøver aldri så hardt, så er man ikke den gamle mammaen den dagen heller. Man er fortsatt bare den nye. Så glemmer man å sende med en leke til lekedagen eller en ekstra flaske vann til aktivitetsdagen. Og eldste sier at hun likte den gamle bedre. Og så hører man lyden av et hjerte som revner igjen.

Det er litt min egen skyld. Egentlig er det kun min egen skyld. Og den tanken er like altoppslukende som mange andre tanker. For selvtillitten er på bunn. Jeg konkurrerer hele tiden med den gang da. Jeg klarte det før. For fire år siden kunne jeg lett. Men det fører bare til en ting – at jeg taper hele tiden. For dagen i dag er ikke den gang da. Det jeg klarte før kan jeg ikke gjøre i dag. Det som var lett for noen år siden kan ikke sammenlignes med hva som er lett nå. For fire år siden kunne jeg være alene med barn, trene, lage middag fra bunn, jobbe deltid og studere fulltid. I dag er det vanskelig å gå på butikken eller følge en middagsoppskrift. Eller huske å hente barna hvis jeg har flere ting jeg bør huske samtidig. Og dagene jeg ikke er livredd eller trist, da er jeg gjerne så flau over meg selv at kinnene er vondrøde og øynene bare klarer å se nedover.

Å hoppe høyt med kjetting rundt bena er vanskelig. Å vise nærhet med armene knyttet fast på ryggen er vanskelig. Å akseptere at livet er nytt er minst like vanskelig som å prøve å finne et liv som er gammelt. Å godta at jeg ikke kan alt jeg kunne er som å gå i min egen begravelse. Det er som å gå i begravelsen til den delen av meg jeg alltid har likt så godt. Den som kjemper og faller og kjemper igjen. Den delen som klarer alt og som setter farger på lukter og følelser på kunst og som tolker fine tekster med mye engasjement. Begravelsen til håpet og viljen til å alltid, alltid strekke seg etter det som er litt vanskeligere enn umulig. Å gå i begravelsen til håpet er som å gi opp. Men jeg gir ikke opp. Den jeg som manes frem i morgenlyset hver eneste dag ga ikke opp. Men det er en skygge som stadig blir litt lysere. Det er ikke den jeg som prøver å finne en rolle i verden nå. Den jeg som bare er fire år gammel og som prøver å finne en plass i livet og som mest av alt vil løpe, men som bare nå nettopp lærte å gå. Det er den jeg som fortsatt trenger et omsorgsmenneske med trygge fang og myke hender og gode ord som forteller når kvelden kommer at det er helt vanlig å falle, men at det går bra å prøve igjen likevel. For når man blir litt større og litt modigere og litt mer kjent her i livet, så faller man ikke så ofte som man gjør når man er helt ny og veldig redd.

Å ikke gi opp spiser opp både meg og alle hjertene og sjelene og hendene som støtter meg opp ellers i livet. Å ikke gi opp er ikke et alternativ. Å gi opp er heller ikke et alternativ. Men å finne noe i midten. En gråsone. Som er akseptabel for både egoet og fornuften. Noe med balanse. Noe som hvisker til hjertet mitt at jeg klarer og som sier til sjelen at den godt kan bli sliten. Å kanskje, men bare kanskje, komme til det punktet at man holder rundt et splittet seg og hvisker til den yngre utgaven; slapp av. Det går bra. Å være god er mer enn å bare mestre. Eller noe sånt ekkelt fornuftig.

Jeg har skjønt at i en prosess som gjør et nakent menneske kjent for verden er ikke sorgen og skuffelsen og det vanskelige alltid en unntakstilstand. Det er hverdagen en periode. Det er en like stor og viktig del som det fine og lykken og mestringen. Det er med på å forme meg til et nytt og annet menneske, med en annen grunnmur og andre verdier og en måte å forholde meg til livet som ikke nødvendigvis er bedre enn før, men ikke nødvendigvis verre heller. Bare anderledes. Og ny. Og fortsatt litt fremmed. Og veldig skummel. Og akkurat nå ikke bra nok. Men etter noen flere tårer og nye skrik og vage forsøk på det umulige og fosterstilling i fanget til en venninne, så kanskje bra nok likevel.

Jeg har skrubbsår på hukommelsen. Jeg klarer ikke tenke så logisk lenger. Jeg forstår ikke vage begreper eller uttrykk med dobbel betydning. Jeg er ikke lenger herre over egne følelser og jeg klarer ikke å forstå hvorfor jeg føler dem. Sjelen min viser verden noe gjennom øynene mine som hjernen ikke kjenner igjen. Og når dere spør vet jeg ikke lenger hvordan jeg skal svare. For hvordan svarer man på sånt? Jeg har jo glemt hvordan man ressonerer. Og jeg føler meg dum mesteparten av tiden.

Jeg har aldri løyet så mye før, men nå lyver jeg hele tiden. Hver dag. Til de jeg elsker. Jeg lyver så jeg tror på det selv. Jeg skaper egne koblinger mellom sjel og hode og jeg plastrer alle de skrubbsårene jeg finner. Jeg smører pyrisept på samvittigheten og jeg lager meg en liksomhverdag hvor ting går nokså greit, for aldri i hele verden om noen skal få se hvor sårbar og vanskeligstilt og blottet for kontroll man helt plutselig blir når hjernen ikke lenger samarbeider med livet. Men her sitter jeg. Alene i sofaen. Med verden som publikum. Nedbrutt og med saltsmak på kinnene og ærlig og helt uten en tråd rundt sjelen. Og med en blanding av sommerfugler og flaggermus innerst i magen pakker jeg en koffert med mye unødvendig. Som ekstra olabukser og rettetangen min. Jeg trenger ikke sånt dit jeg skal. Men jeg pakker en koffert med litt nødvendig også. Som brev fra mennesker som elsker meg og et bilde av barna. For sånt trenger man. Alltid.

Jeg reiser til fjerde runden med rehabilitering på tirsdag. I noen dager skal atter en gang de som er eksperter på sånne som meg teste hjernen min igjen og igjen. For snart skal jeg være med på senfaserehabilitering. For de med ervervet hjerneskade. Sånne som meg. Flere som meg. I et år. Og de som er eksperter på sånne som oss skal regne på og finne ut av og fortelle meg hva som funker og hva som ikke funker. De skal fortelle meg alt det jeg vet, men som jeg ikke lenger har ordene til å forklare. For de finner ordene jeg leter etter. Og de plasserer fingeren min på riktig følelsesspekter. Og de tar meg ikke med til min egen begravelse, men til en fantastisk fødsel. De som er eksperter på sånne som meg vet hvor fryktelig naken og kald jeg er blitt. Og hvor redd jeg er de gangene jeg ikke lyver. Og de som er eksperter på sånne som meg har sagt at de ikke kan gjøre meg frisk, men de kan lære meg å sy nye klær. De kan gi meg en rokk i fødselsdagspresang. Jeg skal få sy mine egne klær dette året. Med de som er eksperter på sånne som meg rundt meg trenger jeg ikke være kald eller redd eller naken. Og jeg får komme hjem og jeg får vite at jeg i det minste kan vise de jeg elsker aller høyest at nye meg er ganske så modig og fin. Hun er bare så anderledes at vi trenger å bli kjent med henne.

1 thought on “Rokk i fødselsdagspresang”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s