Om å ikke føle når en bør

I sted fikk jeg et spørsmål som fikk meg til å tenke tilbake på da min førstefødte ble lagt på brystet mitt. Noen minutter gammel. Hun lå der, så ny, så fersk. Aldri smakt på luft før. Aldri sett et rom før. Eller lys. Eller mennesker. Aldri hørt stemmer utenfor magen. Hun hadde skrukkete hud, perfekte øyne og ører. Hun var lilla, for hun ble født livløs. Men så pustet hun. Så levde hun. Så var hun klar for å fortsette voksingen og groingen sin. Men fra nå av ville det være ute i den store verden. Og jeg skulle passe på henne. Vokte henne. Oppdra henne. Lære henne det hun måtte lære. Jeg skulle være den vise i livet hennes. Den trygge. Den hun alltid kunne komme til. Den som skulle leke og plastre og vise vei. Den som skulle elske henne høyere enn himmelen, forbi månen og over stjernene. Da og for alltid. Det var meg. Jeg var blitt mamma for aller første gang.

Men vet dere hva? Jeg følte ingenting. Ingenting. Ingen lykkerus eller deilig bobler eller nå-er-verden-komplett. Ingen godværsdager og ingen kriblinger. Jeg så ikke verden med rosasløret blikk og jeg merket ikke at livet slik jeg kjente det endret seg for alltid. Det var deilig å ikke være gravid lenger. Og det var hyggelig å se henne. Men det var ikke mer enn det. Jeg trengte ikke ha henne inne hos meg hele tiden. Men jeg sa at jeg trengte det, fordi det var forventet. Jeg kjente ikke igjen gråten hennes fra de andre nyfødte barna på avdelingen. Men jeg sa det at jeg kjente den igjen. Fordi det var forventet.

Jeg kjente ingen overveldende morslykke. Jeg følte ikke at verden fra det sekundet var hel og at ingenting vondt noenting kunne skje igjen. Jeg så faktisk ikke stakittgjerder og rosebed og svaler og blondeduker og gode sveler med syltetøy og alt det fine jeg vanligvis ser. Jeg var bare sliten. Og overveldet. Ikke på den gode måten. Jeg ville ta vare på henne. Jeg ville gi henne det nødvendige av mat og stell og kos. Men jeg ville ikke overstige grensen til det nødvendige. Men jeg sa at jeg ville det. Fordi det var forventet.

Og så dro vi hjem, hun og jeg, og det gikk egentlig ganske lang tid. Og på den tiden var det noe som slukte meg. Litt etter litt ble jeg spist. For hver gang noen spurte hvordan det gikk og jeg svarte «bra», så ble noe av meg tygd på. Hver gang noen snakket om morslykke og evig grønne enger og blomster og bier som aldri stikker, og jeg nikket som om jeg ante hva de snakket om, så ble noe av meg rørt ved på den vonde måten. Og for hver gang det «noe» stakk tennene i meg og fjernet en liten bit av en arm eller en tå eller kanskje litt av nesetuppen min, så fikk jeg vondt. Jeg visste at dette var biter jeg trengte for å leve. Kanskje ikke tuppen av nesen, men når hele nesen ble borte, så litt kinn og så ett øye, så visste jeg at jeg ikke kunne fungere uten. Når en arm og et ben var helt borte, og dette «noe» begynte å tygge på hjerte og sjelen min, da visste jeg at jeg måtte be om hjelp. Jeg måtte si til noen at jeg snart var borte. At noe tygde på meg. At jeg ikke klarte å finne igjen armen og benet og øyet selv. Sa jeg sa det til noen. Selvom det ikke var forventet. Når «noe» hadde begynt å spise sjelen min var Vakreste blitt seks små måneder. Og jeg skulle brette dynen over henne en kveld. Og jeg ble så skuffet over at hun fortsatt pustet. Sjelen min var borte. Og jeg fikk gåsehud. Så ringte jeg legen.

Å sette ord på følelsene og å få vite at det skjer hvem som helst hjalp. Og med tiden gikk det bedre. Jeg fikk tilbake litt sjel. Så litt hjerte. Så litt tå, litt arm, litt ben og en nesetupp jeg hadde savnet. Jeg begynte å se igjen når jeg fikk tilbake øynene. Og selvom det ikke var forventet, så fortalte jeg hvordan ting hadde vært. At jeg hadde blitt spist opp. Og mennesker syntes det var ganske fint at jeg sa det, egentlig. Og etter noen måneder med rekonstruksjon av en hel menneskekropp, en hel mammakropp, så så jeg Vakreste. Hun var åtte måneder. Men i mine øyne var hun nyfødt. Jeg hadde ikke sett henne før. Hun hadde perfekte øyne og ører. Hun var ikke lilla lenger. Men hun pustet. Og det var fint. Hun levde. Og jeg var glad, ikke skuffet. Hun hadde vokst og grodd, men hun hadde masse voksing og groing igjen. Som jeg ikke trengte å gå glipp av. Jeg skulle passe på henne. Vokte henne. Oppdra henne. Lære henne det hun måtte lære. Jeg skulle være den vise i livet hennes. Den trygge. Den hun alltid kunne komme til. Den som lekte med henne time etter time, den som plastret og viste vei. Den som skulle elske henne høyere enn himmelen, forbi månen og over stjernene. Det var meg. Jeg hadde blitt mamma for aller første gang en gang til, da hun var åtte måneder. Og plutselig var det greit. Det var fint. Jeg ble ikke spist lenger.

Fra den dagen jeg  Thea for første gang har jeg lagt meg hver kveld med tanker om at det ikke går ann å elske henne høyere. Og hver morgen har jeg våknet og gjort det likevel. I de siste ti og et halvt årene har jeg våknet hver morgen og tenkt: så deilig og så utrolig og så vakkert og så fint at jeg i dag elsker henne ennå litt mer enn jeg gjorde i går. Selvom det føles som om hjertet sprekker og verden er fin. Så elsker jeg henne litt høyere. Selvom vi krangler og hun er hormonell og jeg er hormonell og hun avogtil hater meg. Så elsker jeg henne litt høyere enn i går. Enn i forrige time. Enn jeg gjorde for et minutt siden.

4,5 år senere kom det en liten gutt til verden. Min Fineste. Den gangen så jeg han inn i øynene og visste det fra starten. Jeg elsket han. Øyeblikkelig. De fikk to forskjellige begynnelser, men resten av livet deres skal bli fylt med det samme. Med alt jeg kan gi dem. Selvom jeg noenganger må skrus litt på nytt eller det mangler en bit eller jeg er sliten eller jeg ikke tror på at mennesker er gode. Så kommer de til å få alt jeg kan gi dem. Og om resten av verden feiler, så er i allefall det fint.

De to har vist meg hva kjærlighet er. Ikke som i klisjèen. Ikke bare er det alt jeg har skrevet om tidligere. Som hverdagslykke og kaffelukt og venninner og latter og uventede kyss. Eller lukten av vår eller lyden av høst eller peis og ved og hyttekos. Eller baylies. Honning på ristet brød. Gardiner som blåser i vinden og klær som er tørket på en snor i hagen. Eller jordbær og melon og den første spenningen når du ser en gutt du tror du kanskje kan like en gang.  Men «Kjærlighet er et maleri av en rød kjempe med lange armer og ett øye, med en nesten uleselig skrift nederst hvor det står «Jeg har verdens beste mamma»» (Marion Stroud) eller armene til en liten gutt rundt halsen når han synes verden er stor og fanget ditt er trygt. Kanskje som i klisjèen likevel. Men en klisjè blir til en klisjè fordi så mange opplever at den er sann. Og det er jo egentlig ganske fint… Fint at dette kan være noe av det som er sant. I en stor verden med mye usant. Dette er sant, til tross for tirsdager vi forsover oss og alt går galt, til tross for sinte, små gutter som ikke får maten raskt nok, til tross for jenter som kaster gummistøvlen på alt som kan velte eller knuse i stuen fordi hun ikke kan gå i ballettdrakten til barnehagen i midten av januar, til tross for mammaer som av og til, eller noen ganger ofte, sier til barna sine at hun ikke orker mer tull fra dem. Til tross for sånt, så er dette sant.

Det er fint.

9 thoughts on “Om å ikke føle når en bør”

  1. Flott at du skriver om dette.Det er mye mer vanlig en man tror.Og altfor mange gravide blir overøst med info fra magasiner, ukeblader og tilogmed helsestasjonen at fødselen og barseltiden er vakrere en himmelrike ..NEIIIII jeg har født 4, fødselen er spennende men vond, blod og gørr..faktisk..ja man er glad når det er over og alt er bra..men man MÅ ikke si at dette var ferske jordbær, fløte og bare kjærleik..det tar TID.Man må forstå at man faktisk har fått ansvaret for et nytt menneske.Alle bruker SIN TID til å fordøye, erfare og føle.Men så viktig at man ber om hjelp når man føler man blir spist opp og forsvinner..og gjerne før.Det er ikke et nederlag og be om hjelp bruker jeg si til alle de fine menneskene jeg møter som er usikre på alt det nye som skjer når de får barn. Klem til deg Line ❤

  2. Takk!!! Så utrolig god skrevet! Skulle ønske jeg kunne lest dette når jeg gikk i mørket etter fødselen på minstemann. 8 mnd etter knakk jeg sammen hos legen og fikk hjelp. Ble sykemeldt et helt år etter jeg egentlig skulle kommet tilbake på jobb. Takk, for at du er så flink å sette ord på det flere av oss dessverre går gjennom! Godt å vite en ikke er alene! 💕

  3. Takk for ordene du setter på en vond tid… Jeg er ikke helt «ute» enda, jeg må skrus litt på og settes sammen enda, noen ganger mer, noen ganger mindre.
    Dette gjorde så godt å lese. Takk for at du skrev, takk for ærlighet, takk for ord som gir meg pusten tilbake…

  4. Tusen takk til dere, som også setter ord på dette ❤ Det ER mye vanligere enn man skulle tro. Men det ER også vanskelig å snakke om. Det er skummelt og vondt og når det man føler er så stikk i strid med det man er blitt fortalt er det heller ikke så rent sjeldent man kanskje tenker at det er noe galt med en selv. Men det er ikke det ❤ Ingen av oss.

  5. Hei! Så fint du setter ord på det som skjedde deg. Jeg fikk ikke fødselsdepresjon, men alikevel fikk jeg ikke den utrolige store gleden når hu ble lagt på brystet mitt. Jeg lå ikke å så på henne, og tenkte ikke at hun var det vakreste jeg hadde sett. Jeg hadde faktisk sett penere barn før syntes jeg. Vi kom hjem, og alle klemte og koste og fortalte meg hvor heldig jeg var. Jeg var bare glad vi begge hadde kommet oss igjennom to døgn med fødsel. Jeg sa til ei venninne: vet du hva, jeg syntes ikke jenta mi er så pen jeg. Slik alle sier om sitt eget barn…
    Da spurte venninna mi om jeg var deprimert. Så da skjønte jeg at man ikke kan snakke om slike ting, om man ikke er syk..
    Nå er jenta mi to år. Og NÅ er hun verdens nydligste! (Jeg måtte bli kjent med henne først tror jeg….)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s