Om mot til å kjempe

Noen ting vil til evigheten stå igjen som hendelser eller øyeblikk eller perioder som skiller seg ut fra absolutt alt annet man senere i livet kommer til å møte. Det er de tingene som gjør at man aldri igjen ser verden med de øynene man tidligere pleide å bruke. Det er de tingene som snur opp ned på hvordan man tenker og hva man føler og det man velger å prioritere.

Dette handler om nettopp sånt. Om å kjempe og om å falle, men å reise seg på nytt. Om modige tårer og savn og om en mestring jeg aldri kunne forestilt meg på forhånd. Jeg klarte ting, dere, som er vanskeligere enn noe annet jeg tidligere har prøvd. Jeg klarte så vanskelige ting som å gå. Når bena sa nei. Jeg trente. Når hodet nektet meg. Jeg bar. Selv da nervene krevde alt jeg hadde av styrke. Jeg øvde. Jeg gråt. Jeg tørket tårene. Og øvde mer. Sykdommen var farlig, men jeg ble i et øyeblikk enda litt farligere. Og jeg vant.

Det tok månedsvis med viljestyrke. Mange innleggelser og lang tid borte fra barna. Det har tatt store mengder smertestillende og et helt fantastisk ressursteam med eksperter på sånne som meg. Det har krevd selvdisiplin, motgang og en bunch med venner og familie som er helt unike. Det krever fortsatt ukentlige behandlinger, selv nå – fire og et halvt år senere – men… Se meg stå!

2 thoughts on “Om mot til å kjempe”

  1. Gratulerer så mye med en helt fantastisk blogg! Vi er mange som har fulgt deg på sidelinjen helt siden den dagen på Facebook hvor et uskyldig spørsmål om feber etter massasje av en vond nakke hadde blitt til alvorlig syk og «vi vet ikke helt hvordan dette skal gå». Jeg husker jeg gikk og dyttet haka ned mot brystet hvis jeg følte meg dårlig, i lang tid etterpå i frykt for å få det samme. Er det ikke tåpelig? Uansett, jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Du skriver helt unikt og rørende, og jeg sitter nesten alltid igjen med tårer i øynene eller rennende nedover kinnene. Takk! ❤

    1. For det første: Det er ikke tåpelig å sjekke haka mot brystet;)
      Så: Tusen, tusen takk! Jeg husker den dagen så inderlig godt. Jeg husker jeg skrev det jeg skrev og jeg husker jeg leste svarene. Og så husker jeg nesten ikke mer ❤ Men det viste seg å bli den tøffeste, fineste reisen jeg forhåpentligvis noensinne skal begi meg utpå. Og den skal, på godt og vondt, vare for alltid.

      Takk for at du tok deg tid til å kommentere, kjære deg ❤ Jeg setter virkelig pris på det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s