… så vokser motet med nødvendigheten.

, sa William Shakespare.

Det er noe bare vi har. Han og meg. Meg og han. Det er noe flytende og fint og som føles godt. Det er det perfekte uperfekte. Det er muligheter og toleranse og litt takhøyde. Det er å ligge tett inntil med en sommerdag på utsiden og verandadøren åpen og å forsove seg til alt man ikke skal rekke. Det er å lytte til den verdenen som finnes et annet sted samtidig som man akkuart da er i den eneste verdenen man ønsker seg. Det er å såre og å krangle og å finne sammen igjen. Det er å tilgi og å mene det helt nederst i sjelen og innerst i hjertet. Det er å faktisk føle på den følelsen at ikke bare kan man leve med, men man kan ikke leve uten. Det er å ikke strekke til og å likevel være alt. Det er behovet for å gå ut av seg selv og å legge hjertet sitt på bordet og å si unnskyld. Det er å svare jeg elsker deg uansett hva som har blitt sagt først. Det er å være den som blir igjen når de andre går og å være den som for alltid vil sitte ved siden av, når ingenting behøver å sies, men alt må føles. Det er å vite, helt sikkert, at det er verdt alt man må gå gjennom først.

Det kan være en lang dag på jobben eller en lang dag hjemme. Det kan være en dårlig natt eller et hode som er vondt eller hva som helst annet. Men det er bare sånn at noen ganger sier vi ting vi ikke mener. Vi gjør ting vi ikke burde. Og vi legger oss litt såre til sinns. Å våkne er det vanskeligste når man sover med et hjerte som er bristet. Når man må tråkke forsiktig over gulvet, så ikke bitene av seg selv strødd utover blir tråkket på igjen. Og igjen og igjen. Det er når kaffen ikke lenger lukter barndomsminner fra Oslo og vitrineskapet ikke hvisker en historier i det man lister seg forbi at man vet det er viktig å ordne opp. Når skårene etter hjertet riper opp noe på innsiden hver gang man puster. Når noe mangler hver gang man løfter blikket og ser opp. Når magen er vond og hendene knyttet og alt man vil er å være inntil igjen.

Det er sånn at når en mann er fin gjør han ting som andre menn ikke gjør. Og jeg er gift med en mann som er fin. En sånn som går rett inn på badet og finner en morgenkåpe til kroppen som er naken og trist og som har en for stor skjorte over skuldrene. Han plasserer kroppen med morgenkåpen i sofaen, mellom puter og lappeteppepledd, og uten å si noe plukker han opp bitene av en personlighet på gulvet. Han finner en bit av hjertet ved tv`en og en bit i det som rett etter krigen var en fruktkasse, men som nå er lekekasse til spesielt utvalgte leker. Han finner bitene og han pusler dem sammen igjen og han limer og venter på at det skal tørke. Han er tålmodig og snill og han maser ikke. Og når det har blitt tørt legger han det på bordet. Mitt hjerte, med mange små og synlige arr. Og så legger han hans hjerte ved siden av. Og for første gang kunne man se at han har plukket opp sitt først. Han har kanskje funnet en bit i sofaen og en annen ved skohyllen i gangen. Og han har lett etter bitene og han har funnet dem og han har prøvd. Og hans er også limt sammen. Og hans har også tørket. Og hans har også arr. Mange arr. Og så sier han unnskyld. Og uten noe større magi enn det er vi tilbake. Kaffen lukter barndomsminner fra Oslo og vitrineskapet hvisker om en gammel oldefar som røkte pipe og som skrønet for små barn på den gode måten. Og jeg kjenner på det perfekte uperfekte. Det vi har. Han og meg. Meg og han. Og så setter han seg bak meg og holder rundt meg lenge. Skjorten er ikke for stor lenger og jeg fniser av vitrineskapet. Og så bare vet jeg.

… så vokser motet med nødvendigheten, sa William Shakespare. Og alt jeg var redd for forsvant. Det jeg ønsket meg kom. Følelsen av noe godt gjorde det nødvendig å plassere vonde følelser i en sekk og plassere den i en krok i gangen. Nærme nok til å forsiktig minne oss på det som en gang var og langt nok unna til å aldri måtte tenke på det igjen. Og hver gang vi er litt uenige gjør vi det samme; med listige bevegelser og sommerfugler i knærne og med god hjelp av hverandre plasserer vi det skjøre hjertet tilbake i sjelen og personligheten inn igjen i kroppen. Og med hans hjerte, like fullt av arr som mitt, gjør vi det samme. Det vi har er ekte og godt, men det er vi selv som svikter i blandt. Og det får være greit. For med litt takhøyde og et par godt limte hjerter skal vi klare det meste. For motet vokser alltid med nødvendigheten. Og jeg elsker deg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s