Om finskittent lys og øyeblikk med duer

Sengen er liten og rommet er høyt og fra torget på utsiden ringer deilige bjeller inn hver nye time. Lyset er mykt og litt finskittent og det oransje fra solen treffer ham i en stripe ned langs ryggen. På utsiden tuter en bil på en mann som går sakte og to kvinner diskuterer på et språk jeg ikke kan. Den ene liten og ilter, den andre stor og tydelig. Vi er i et land vi ikke kjenner med en kultur som ikke er vår. Han sover enda, pakket inn i rotete laken og en kveld som ble sen. Musklene ned langs kroppen beveger seg sakte i takt med pusten som er dyp og varm og trygg.

Vi lå lenge i går, med bare ord og et sengeteppe i mellom oss. Vi snakket om historier fra gamledager og drømmer om fremtiden. Om sommerfuglene den ene får under huden når hun tusler gatelangs i vårsko på tørr asfalt og med forsiktig høstsol i nakken og mestringen den andre føler når enda et avsnitt sitter perfekt i boken han nettopp da skriver. Vi snakket om løfter og relasjoner og de viktigste viktige i livet. Om de små tingene, om øyeblikk og om så store ting som til evigheten. Om sveler og sommerferier i sjøen og vintre inni et pledd. Vi snakket om en lesekrok og et skriverom og alt som finnes mellom formuleringer og ord og tekster. Og vi kysset. Lenge. Som vi alltid gjør, han og jeg. Inderlig og nært og ømt og fint. Og så sovnet vi. Omslynget i øyeblikk og fnising og en verden bortenfor vår egen. Og nå står solen opp i et fremmed land og sender skygger av et liv utenfor mot kroppen til mannen jeg elsker.

Og ved kortveggen sitter jeg. Med naken hud og en skjorte som er for stor over kroppen, med bena i kryss mot vegg-til-vegg teppet under meg. Det er mykt og mørkeblått og kreativt. Kaffen er varm og smaker øst-europeisk på den gode måten. Han sier den er besk. Jeg liker den. Den lune marsbrisen fra landet vi besøker beveger forsiktig på de meterlange, nesten gjennomsiktige gardinene på rommet vårt og tar med seg lukten av nybakte croissanter og en sliten scooter og naboens vårnelliker inn gjennom glipen i vinduet. Sansene hviler litt i den brede vinduskarmer før de fortsetter ferden gjennom rommet, tvers over kaffemaskinen på nattbordet og under den gamle pulten og forsiktig forbi han som sover og helt bort til meg. Vinden og luktene og følelsen av landet legger seg forsiktig over meg og trenger inn i hver celle og hvert fiber i huden min. Det når fingrene og tærne og tuppen av håret og det gjør at jeg ikke vil være på et hotell. Jeg vil være i en leilighet som er min og som er akkurat her, i dette landet. Og med like høye vegger og med en like liten seng og med den samme mannen ved siden av meg og det samme deilige, inspirerende, lune vegg-til-vegg teppet under naken hud og helt uten tanken om at vi snart må hjem.

Men vi må hjem. Vi vil bare nyte først. Nyte dagen og solen og historien og kaffen som er besk. Vi vil spise frokost fra en pitteliten stekepanne og lære noe nytt om tiden før vi fantes. Vi vil kysse på torvet så kloden står stille og bare vi to finnes i hele, vide verden og vil vil stå musestille under hundrevis av duer som akkurat da flyr bare noen meter over oss. Der andre vil dukke, vil vi løfte blikket og ta til oss hvert vingeslag, hver bevegelse, hver lyd og hver fugl og når andre ville pustet lettet ut etterpå vil vi se på hverandre og uten å si det med ord vil vi skjønne at også den andre fant øyeblikk stort og fint og viktig. Og vi vil elske hverandre enda litt mer. Og når skumringen legger seg rundt byen og blomsterhandlerne går hjemover til overtrøtte barn, når hestevognene tynnes ut i rekken og turistene har funnet turistguiden sin, når bare trompetisten i Mariakirken står igjen og det samme oransje lyset fra den samme morgenen, det myke og litt finskitne, med kveldsvarmen sin atter en gang treffer huden til han jeg har tatt meg selv i å elske, da sitter han på kne foran meg. Med løfter i øynene og en ring som er vår. ”Vil du?”, sier han. ”Jeg vil.”, svarer jeg.

Kjærlighet er ikke for amatører. Kjærlighet er ikke noe som bare skjer. Kjærligheten må skapes. Av vår fantasi, vår gjensidighet og vår målbevissthet. Våre reiser til øst-europeiske land og alle våre hverdager. Den må bygges på lys og tillit og drømmer om vaklende cafèbord og bestselgende romaner, men den må inderlig vel tåle mørket og tårer og et fluktig snev av mistillit. Den typen som blir borte i det sekundet hans hud igjen rører ved min og jeg vet at jeg bare overdrev noe som ikke fantes. Det er å stadig utvikle ens nyskjerrighet for den andre. Det er urørt og ekte og nært og stort. Det er skummelt og det skikkelig flott. Kjærlighet er som den gangen sommeren var endeløs og hagen var full av hestehov og dukkehuset var verden og verden var trygg. Kjærlighet er å dytte hverandre ut i skumle, dog fine, utfordringer. Kjærlighet er å stå støtt når verden raser og tillate at verden også kan rase for den andre. Kjærlighet er dype samtaler og midt inni en krangel gi et kyss – om så et lett ett – og si jeg liker deg likevel. Kjærlighet er takhøyde og respekt og små lapper på nattbordet, innimellom vekkerklokker og gamle bøker og nye dager, hvor det står du er viktig. Kjærlighet er P3 og havregryn til frokost og «jeg vil» etter et «vil du?».
Kjærlighet er han og meg og en vinterhage om førti år, der jeg sitter med bena i fanget hans og nesen i et eventyr og lukten av syriner og brudebildet vårt og vite at han elsket meg til evigheten, akkurat slik han sa en kveld skumringen omringet Krakow og solen skinte kveldsvarmt og finskittent over huden til mannen jeg elsker.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s